Grønt gras

Søndag var det "Grønt gras" turnering på Frøyland. Det er en fotballturnering som jeg har vært på mange ganger med egne barn. Nå er det Daniel som spiller fotball på Frøyland og mormor stiller selvsagt som heiajeng! Da lager man seg kaffe, finner fram litt boller og annet spiselig og så er det å sykle til Frøyland. Det var motvind, så den fine bakken ved Vagle måtte jeg tråkke for å komme ned! Fotballen på Frøyland har virkelig fått til et flott arrangement! Nå spiller alle lag sine kamper innenfor et visst tidsrom og bare en dag. Ingen kjøring fram og tilbake. Været var flott og det å stå på sidelinja og se disse 8-åringene spille er bare helt ubetalelig! Daniel formelig fløy over banen, og det var ikke få ganger han rullet i gresset idet han fikk snappet ballen! Ingen syting, her var det bare opp igjen og å gå på med dødsforakt! Disse proffene i Italia har virkelig noe å lære! På linja står glade foreldre og lagledere og heier og koser seg! I pausene mellom kampene er det kaffe og diverse for de voksne, og selv om spillerene har løpt i ett på banen, er de ikke for trøtte til å løpe og ha det kjekt i pausene også! Jeg traff en gammel kjenning som jeg kjenner fra skoletiden. Vi har truffet hverandre flere ganger da vi sto på hver vår side av banen og heiet på hvert vårt lag når sønnene våre var små, og nå heier vi på barnebarn!
Mandag var jeg nummeret fra å sjekke tidene til Tau-ferja slik at jeg kunne få med meg Orstad også, men jeg fant ut at jeg må ikke "verta heilt galen" som Einar pleide å si. Det var egentlig lurt at jeg ble hjemme, for plutselig var det behov for litt mormor på Klepp st. Der ble jeg møtt av to glade barn som fortale at " du skal vær` her, mormor. Du skal vær`her etter vi har sovnet også!" Kan det bli bedre? Vi fikk oss en god pratestund ved kveldsmaten, og så var det sengetid. Det er en gave å få sitte på sengekanten og prate litt om det som har hendt i dag, lese litt og synge for de! God klem fikk jeg også! Av begge to! Reiser hjem med smil i hjertet etter en sånn kveld.
Nå burde det egentlig vært på tide å gå i hagen for det er ennå ganske mye som må ordnes. Blant annet klippe plenen. Men - gressklipperen gir bare fra seg et sukk, og så har den gjort sitt. Lurer på om jeg skal juble fordi jeg ikke får klippet, eller om jeg skal plages med tanken på at gresset blir enda lengre for hver dag som går? Aldri en kjedelig hverdag!

Hagen

I går var Karstein her og klippet ikke lite av trærne mine. I dag var hagen full av svære og mindre svære greiner, og det er min jobb å få fjernet de. Da måtte dette bli en dag viet til hagen. Det begynner med at jeg finner på alt mulig for å utsette det i det lengste. Det er alltid et gulv som kan vaskes, og i dag ble det nødvendig å bestille hårklipp. Til overmål fant jeg ut at Sandnes tok i mot hageavfall og måtte bruke tid ved data'en for å finne ut av det. Så var det bare å sette i gang. Jeg har liten bil og ikke tilhenger, så det gjalt om å få alt inn i bilen. Da må alle greiner klippes i små biter. Gjett om jeg har klippet greiner i dag! Jeg har klippet bambus også, og bestemte meg for å fjerne en del av bambusen. Særlig! Jeg er bare ikke sterk nok til å få spaden ned i bambusen. Dårlig spade har jeg også, men jeg kan låne av naboen - vi har det greit sånn. Fant frem presenning - en diger - som jeg fikk lagt ganske mye avfall oppå. Så var det å fylle et par esker. Da hadde jeg tatt omtrent halvparten. Med mye strev og med en negl som brakk klarte jeg å buksere presenning med innhold inn i bilen. Eskene ble presset inn. Da hadde jeg lagt ned og skrudd på alt jeg kom på av seter. På mottaket ble jeg møtt av to kjempehyggelige og hjelpsomme menn. Har du alt i plastsekker?.sa de. Plastsekker, ja, det hadde jo vært lurt! "Hu har en svær presenning her!" - ropte den ene til den andre. Ingen problem - de løftet og tømte og var bare hjelpsomme og greie. Jeg kjørte hjem og løp ned i kjelleren for å finne søppelsekker, men der var det tomt. Så var det samme leksa igjen, men nå var det noe lettere, for jeg hadde klippet alt som kunne klippes ganske godt og smått. Full bil en gang til. Alt ble levert og jeg kjørte for å handle søppelsekker og hente en pakke som er kommet til Tonje. Nå er den i hus, og den ser litt spennende ut! Jeg har altså jobbet som en helt i hele dag, men sant å si er det umulig å se! Det er ikke et bed som er lukt og det er mye som må gjøres ennå, men jeg har faktisk klart å fikse hageavfallet mitt helt "avleina". Nå er jeg i gang!

Fotball

Der er sesongen i gang, og i dag skulle jeg til Høle for å heie på Orstad! Jeg hadde fått forklart veien i går så alt lå vel til rette for at jeg skulle finne frem. Rett før jeg skulle gå ringte snille Karstein og ville klippe/beskjære plommetreet og andre trær hos meg. Det er utrolig hvor snille noen er! Det tok litt tid med snakk og diverse, så jeg kom litt senere avgårde enn jeg hadde tenkt. Til overmål hadde jeg misforstått veibeskrivelsen så det gikk enda noen minutter ekstra, men jeg fant fram - om enn for sent. Varme klær og varm sol, guttene var tydelig tent og farten var stor! Utrolig kjekt! Ja, så gikk luften litt ut av ballongen, og da var det mer gåing enn løping der ute - og med en tynn damestemme hjalp det nok ikke stort med rop fra meg. Andre omgang var det full fart igjen, og da var det liv - og mål! Vi vant selvsagt, og det var kjekt å se at dette var faktisk noe høyere nivå enn jeg har sett før. Kjenner meg ganske usikker nå, kan ikke skryte på meg mye kunnskap og kan lett komme til å si noe som er fullstendig feil. Det er så utrolig moro å gå på kamp, og det kan være kjekt selv om man ikke forstår alt. Da jeg kjørte hjem kjente jeg at jeg boblet av glede!Vi vant jo! Så jeg sang med musikken i radioen og syntes det sto godt til. Til overmål måtte jeg kjøre om Hana, noe som vakte til live mange minner fra barne og ungdomstiden. Ja, litt voksentid også, mor og far bodde jo på Vatne noen år mens vi bodde på Ganddal.
Da jeg kom hjem så jeg at Karstein virkelig har beskåret trærne i hagen, og selv om jeg var enig i at vi skulle ta litt godt i så ser det unektelig litt snaut ut. Men, når det kommer blad og blomster så bedrer det seg, Orstad vant og ka e' nauå då?

Bildekk og bikkjemøkk

I går var det tid for å skifte til sommerdekk. Jeg har innsett min begrensning og bestiller tid hos Møller Bil til dette. Da blir dekkene skiftet og lufttrykket sjekket og jeg kan betale og gå. Jeg hadde time kl 07.30 og kunne bare vente mens de jobbet. Avis og kaffe og flere andre som ventet. Etterhvert kom det en dame - også med hvitt hår - og hun bemerket at det var mange som var tidlig oppe! Jeg svarte som sant var at noen av oss faktisk hadde satt brøddeig før vi kom, og sa at hun hadde hengt opp tøy. Så var praten i gang! En ung gutt hørte på oss morgenfriske og sa tydelig fra at han ville nå helst sove på denne ukristelige tiden! Jeg tenkte med meg selv at han sikkert kunne underholde kameratene sine med å fortelle om alt det løgne disse to damene kunne finne på å skravle om. Tiden fløy og bilen var ferdig på et blunk. Så var det hjem til husvask og bilvask - med støvsuging - og så var det herlige ferske brød til lunsj!
Om kvelden var jeg på "Hvilepuls". Det er Ganddalen menighet som arrangerer noen fredager hvor vi får lest Matteus evangeliet. Rett fram og uten kommentar. Bare sitte ned og høre. Etterpå er det en kaffekopp og tid til litt drøs og hygge. Jeg gikk hjem i ti-tiden. Glad og fornøyd og med god fart. Plutselig fant jeg meg selv liggende på knærne på fortauet! En hånd i en grein og den andre på bakken. Det hadde vært stilig nå å si at jeg ble slått ned av en tanke, en høyere makt eller noe, men jeg hadde altså glidd i hundemøkk! Vondt var det også!! Jeg er litt feil skrudd sammen slik at når det blir veldig vondt så vil jeg besvime. Så også i går, selvsagt! Da er det til å holde stillingen til det går over, og så reise seg langsomt opp. Så var det å halte hjem og studere skadene. Skitten og hull i den ganske nye buksen og BLOD på begge knærne! Skrekkelig synd på meg! Buksen kan ikke brukes mer og ene kneet er faktisk vondt ennå. Kneet har ikke vært særlig pent de siste tjue årene, og nå er det hakket verre! Nå ja, det er det indre som teller, sa Einar alltid. Jeg må si at jeg irriterer meg grenseløst over hundeeiere som ikke kan plukke opp etter hunden sin. De aller fleste er så utrolig flinke, passer på å kalle inn hunden hvis jeg kommer springende og har alltid med pose for å plukke opp og holde vei og sti rene. Men så er det noen, jeg tror det er få, som tenker at "det er ikke så farlig - jeg bor jo ikke her". Det er de - de som faktisk er skyld i at jeg har skrubbsår på to knær!

Våronn

Tja, våronn er vel kanskje å ta godt i, men jeg har vært i hagen. Her en dag når sola varmet tenkte jeg at det er vel nå alle skikkelige folk arbeider i hagen. Jeg hentet den røde bøtta som Einar alltid hadde med seg, og begynte å rive opp og bort gammelt og vissent. Det er egentlig ikke så verst når man først begynner. Godt å kjenne jord mellom fingrene. Da jeg kom til treet ved terrassen fant jeg noe mystisk. Først tenkte jeg med gru på at det nok var ei død rotte og tok meg tid til å grøsse. Det nyttet ikke å gjette hva det kunne være, så jeg fant ut at her måtte jeg samle mot og se bedre etter. Det var klumpete, svart og brunt og på størrelse med et lite dyr. Etterhvert så jeg at det var strikket. Hullete og fullt av jord. Jeg vet ennå ikke riktig hva det var. Jeg tok det i tommel og pekefinger og rett i søpla med det. Det er nok en eller annen som har lekt på terrassen og mistet en jakke? vest? genser? - umulig å si. Litt senere fant jeg et par solbriller. Type pilotbriller tror jeg. De ble tatt inn og vasket og er nå som nye. Tør ikke kaste de, for det er nok "dei eg har lett etter" - fra en av jentene. Hun som begynner på T. Det er altså litt av hvert som dukker opp når snøen forsvinner, og jeg har bare såvidt begynt å rydde!

Terrassevær

For tiden har vi det som Einar og jeg alltid kalte terrassevær. Det vil si at man er på terrassen så snart man har en liten sjanse til det. "Å, e' de' ikkje herligt!" pleide Einar å si. Med capsen på snei, kortbukse og bar overkropp. I går var det en sånn dag og etter litt nødvendig arbeide inne, var det på tide å gå ut. Da er det å finne kortbukse, minimal overdel, litt mat og boka. Nei, da er det herlig! Alle måltid som det er den minste sjanse til at man kan, spiser man ute.
Med kortbukse på kommer vinterens hårete hvite legger fram, og med dagens skjønnhetskrav forstod jeg at nå var det på tide med en smule opprensking av hår på leggene. Etter en joggetur var det bare å finne fram epilatoren og sette i gang. Mens jeg epilerte leggene så tenkte jeg at dette er neimen ikke for gutter! Ikke sjanse i havet om de hadde orket å stå slik mens hår på leggen ble nappet ut ett og ett! For å toppe det hele så satte jeg igang før dusjen, så det ble napping av hår mens svetten rant. Det er faktisk vondt. Så vondt at jeg lurte på om jeg skulle gjøre som Anne Kalvig og bare la alt gro? Hvorfor i alle dager plager vi oss selv på denne måten? Hvem er det som har bestemt at hår på leggene er uestetisk? Nå ja, etter en god dusj og litt ekstra napping med påfølgende smøring går man ut i solen med lekre legger. Jeg må innrømme at det faktisk ser penere ut. Ja, bortsett fra åreknutene da, noe må man jo ha! Men ellers jenter, finn fram epilatoren! Heldigvis varer det lenge til neste gang!

Selvangivelse

I går samlet jeg mot og gikk inn og sjekket selvangivelsen min. Det er jo til å bli sprø av, så jeg tok med arket til ligningskontoret på Bryne for å forhøre meg litt der. Regnet med at det skulle ta et par minutter. Det gjorde det ikke! Der ble jeg møtt av flotte mennesker som virkelig la seg i selen for å gi meg god hjelp! Det var utrolig hvordan ting kunne la seg forklare og forenkle slik at jeg kunne forstå det. Det dumme er at når jeg sitter på sånne kontor og må oppgi fødsel og dødsdato samtidig som alle er så snille mot meg, så blir jeg så veldig lei meg. Det er så utrolig slitsomt og sorgfylt å gå igjennom alt enda en gang. Men jeg opplever også at når jeg er ærlig på dette, så blir jeg møtt med forståelse og medfølelse og jeg får bruke den tiden jeg trenger. Nå ser det ut som om alt skal ordne seg til det beste, og jeg skal få den hjelpen jeg trenger. Fantastisk!
Kom hjem til nydelig sol og fint vær og fikk meg en god joggetur. Mens jeg sto i dusjen begynte jeg å planlegge at jeg ville sykle til Orstad for å se kamp. Det kan da bare være pyser som kjører bil så kort stykke i så nydelig vær? Lurte på om jeg husket den veien som kanskje er noe raskere enn å sykle helt opp til kirken? Da jeg kom ut på kjøkkenet, glad og fornøyd for å lage meg middag var det melding: Kampen var avlyst! All planlegging til ingen nytte. Middag og avis på terrassen i stedet. Om en uke er det ny kamp og den er på Høle og da blir det bil uansett vær!

Tilbake til hverdagen

Så har det vært påske og en del av ferien for meg er at datamaskinen får hvile seg! Påsken her i huset ble forøvrig helt nydelig! Den begynte med at Eivind og Olia kom fredag morgen, og det var virkelig koselig å se de igjen! Vi fikk med oss bursdagsfeiring av Andreas og Sofie og vi pratet og koste oss. Onsdag morgen kjørte jeg familien Sivertsen til Sola. De skulle besøke bestemor og bestefar i Neverdal, og jeg må si jeg gledet meg virkelig på vegne av de som skulle ta imot to herlige, litt trøtte og småfrosne barn som var så glade for at de skulle besøke bestemor og bestefar! Ja, de tok jo imot foreldrene også, men de er liksom ikke så enormt uskyldige der de sitter i bilen tidlig om morgenen!
Senere på dagen kom Espen som hadde vært på flyplassen og hentet Tonje. Hun kom hjem som en overraskelse, og fikk meg med på at Espen ikke skulle vite noe. Hun aner nok ikke hvilke kvaler jeg har når det gjelder sånt noe! Jeg kan jo ikke spille "Lygen" en gang! Svetter og har hjerteklapp og lider i det hele tatt, men alt gikk bra og "the turtles" smilte fra øre til øre! Jeg som har en viss erfaring med kjæresten som studerer langt vekke, gleder meg med de når de får noen bonusdager sammen! Vi fikk alle med oss på påsketur med bål og pølser, og det lukter ennå brent av ryggsekkene mine!Det er forøvrig ganske godt å slippe og bære tung sekk! Jeg fikk streng beskjed om at bæring på ingen måte var min jobb! Ellers så blir det som vanlig gode måltider hvor vi sitter lenge ved bordet og bare snakket sammen. Jeg er så takknemlig for Espen og Tonje som er så rause med å dele tankene sine med meg! Jeg er også veldig glad og takknemlig for at Olia kan snakke om det hun tenker på med meg! Da er det sånn som Einar og jeg ville ha det: Det skal være trygt og godt i dette huset, og vi kan snakke om alt med hverandre! Det er flott at vi kan være fortrolige og at vi kan stole på hverandre.
Tirsdag morgen reiste Eivind og Olia, jeg måtte gå på jobb og bestilte middag av Espen og Tonje. Ingen problem - Tonje pakket kofferten, jeg jogget og gjorde rent på soverommet og Espen sto over grytene! Jeg lover - det var et herlig måltid! Dagen etter levde jeg høyt på restene!
Nå er det hverdag med selvangivelse hvor jeg plutselig er blitt næringsdrivende, ennå et brev fra One Call hvor de ikke kan trekke fra kortet mitt (jeg har skrevet til de at jeg er en dame med hvitt hår og lite datakunnskap og lurer på om sånne som meg ikke bør ha mobil), og jeg har fått brev fra Nav som lurer på å kreve meg for for mye mottatt i etterlattepensjon. HÆ!? Jeg skal samle meg en dag eller to, og så skal jeg svare på det. Alltid noe å henge fingrene i - og nå skal jeg noe kjekt: Jeg skal til Kverneland og være barnevakt og spise Taco! Er jeg heldig eller?

Gospel

I helgen har jeg vært i Flekkefjord og sunget gospel tre hele dager til ende! Vi var ca 100 sangere fra, tja Sandnes og til Mandal kanskje - god lyd med andre ord! Det var tre musikere/pastorer fra USA som skulle lære oss. De kom fra Los Angeles, California og Oregon hvis jeg ikke husker feil og de var fulle av musikk, liv og bevegelse! Det var en opplevelse å være sammen med de! Der var det ikke snakk om å stå i ro og synge sangen - her var det bevegelse og "raise your hands" og "give a hand" - for Jesus, for your self og for the altos eller hvem det var som klarte stemmen sin! Make some noise og praise the Lord! I can't hear you! ble det ropt rett som det var, og jeg lover - vi sang så høyt vi kunne! I programmet vi hadde fått sto det at vi skulle avslutte med konsert i kirken fra kl. 19.00 til 20.30. Glem det! Her var det gospel og tid og liv og lyst og klokken ble 22.00 før vi var ferdige. - og da var vi virkelig ferdige også! Jeg er glad jeg ble en natt ekstra i Flekkefjord så jeg kunne "lande" litt. I dag kjørte jeg hjem, og ble invitert til å spise middag med Trude og Tone og alle barna! Supert! Jeg hadde også fått med meg at det skulle være treningskamp for Orstad og som god supporter skulle jeg få med det også! Jeg tok på godt med klær og kjørte avgårde i regnværet og tenkte at her er jenta si som ikke er redd for noen regndråper! Det er jeg ikke heller, derimot er jeg jenta som leser meldinger litt for fort når jeg er i Flekkefjord full av gospel og pugging av tekst! Jeg kjørte altså til feil bane! Kom hjem ganske flat fordi jeg ikke fant en eneste liten fotballspiller, leste meldingen på nytt og skjønte at her hadde jeg vært på bærtur! Lurte på om jeg skulle hoppe i bilen igjen og rekke andre omgang, men fant ut at nå fikk det være kveld! Heldigvis kommer det flere kamper - jeg er klar - og etterhvert får jeg kanskje med meg Daniel også!

Tja - hva skal man si?

I går var en stjernedag! Da feiret jeg gudstjeneste i Frøyland - Orstad og fikk kose meg med glade barnebarn, se flotte Sofie som sang i kor og synge lovsang mens Benjamin kjørte bil over hodet mitt! Kan det bli bedre?
Senere kom hele familien Nygård hit. Vi gikk tur rundt vannet i litt sol og mye snøstorm! Jeg hadde funnet noe kalkun i fryseren og dermed ble det middag også. Snille Lars fikset døren (?) til peisen min, så nå kan den lukkes igjen! Da de hadde gått, fant jeg mobilen til Lars, den lå så stille på gangen uten å si et ord! Vi fant ut at den kunne han få i dag tidlig, vi bare møtte hverandre på parkeringsplassen ved det jeg kaller Block Wathne, men som nå nok heter noe helt annet! Så langt, så godt. Da jeg skulle kjøre ut igjen klarte jeg altså å kjøre så nærme "drageren" på en tilhenger slik at jeg nå har en skikkelig ripe langs hele venstre side! Lyden gikk gjennom marg og bein! Det skal egentlig ikke gå an, og jeg har ingenting som jeg kan skylde på. Jeg hadde god tid, det var plass nok, det var jeg som var ukonsentrert! Filler og filler!! Kjente jo at jeg ble kvalm med tanke på hvordan dette skulle gå, og etter råd fra snille Reidun på jobb, ringte jeg forsikringsselskapet. Der møtte jeg en hyggelig dame som loste meg gjennom alt,fortalte at dette går på forsikringen og bilen er nå besiktiget og skal leveres inn mandag kveld. Neste uke vil jeg altså være uten bil, men det bør jeg kunne leve med! Jeg syns jo dette er skikkelig leit, men samtidig så hører jeg Einar sin stemme i hodet: Det er bare døde ting! Vi var så flinke til å holde fokus på hva som var viktig, og det var aldri døde ting!
Må si jeg gleder meg til bilen er reparert og jeg kan legge dette bak meg.
Men - jeg fortsetter trassig å takke for gode ting hver dag! I dag har jeg snakket med flere snille mennesker som har både trøst og oppmuntring til meg! Takk for de!

Fotball

Så er sesongen i gang, og jeg har fått være på fotballkamp. Treningskamp, men dog, kamp er kamp! Orstad - Forus-Gausel. Det var meningen at kampen skulle gå på Gausel, og jeg hadde fått forklart hvordan jeg skulle komme meg dit, og var klar til å finne frem. Men så ble det på Orstad i steden og det var enda lettere! Det er enormt kjekt å gå på fotballkamp! Jeg har fulgt noen barn på ganske mange kamper opp gjennom årene og har lært meg at det er kaldt! Det er faktisk iskaldt! Så også i dag. Jeg hadde bukse under lang og trøye under lang - alt i ull, og diverse lag utenpå. Ble iskald!
Det er litt rart å komme helt alene og ikke kjenne noen, så jeg tenkte jeg fikk holde meg rolig og gjøre lite av meg. Særlig! Plutselig hørte jeg at jeg ropte av full hals, jublet når det ble mål og hadde det kjekt. Vi vant! Nå gleder jeg meg til neste kamp, og til sesongen begynner. Orstad har fått en trofast supporter!

Basar

Laudate skulle synge på basar på Ebeneser i dag, og da ble det ble det basar på meg i dag også! I følge Trude skal lommeboka være tom når du går hjem, og det er min nå! Jeg fikk med meg åresalg, men det ble ingen gevinst på meg i dag. Da gikk jeg hjem, sånn at jeg kunne få et par minutter i ro før sengetid. Men, om jeg ikke vant på basar i dag, så har jeg vunnet likevel! Da jeg kom hjem etter besøk hos bestemor i dag var jeg litt i farten så det ble en rask middag. Kald, kokt laks og mango med rømme, karri og masse dill over - nydelig! Jeg sto og laget dette til da det ringte på døren, og der sto det et bud med en liten pakke. Jeg undertegnet og tok pakken inn og kunne ikke på noen måte fatte hva dette var! Pakket opp og der var det en CD. beauty will rise med Steven Curtis Chapman. Med stor og hjertelig hilsen fra Tonje! Gjett om jeg var overrasket og ikke minst glad! Den ble satt på i full fart, og mens jeg nøt min middag så kunne jeg høre fin "Tonjemusikk". Det var litt Tonje i denne musikken. Tekster følger med, så når jeg ikke har det travelt skal jeg få med teksten også. I motsetning til min yndige yngste datter trenger jeg litt tid før jeg klarer å forstå teksten i sangene. De engelske altså. De norske klarer jeg som ingen ting!
Ellers har jeg vært ute og fjernet is i veien i dag også, og nå kan jeg skryte på meg en vannblemme i hånda! Gledelig overraskelse med ny CD og vannblemme - jeg vant!

Gilde dager

Mandag skulle Tone til tannlegen, og siden jeg har en jobb hvor jeg lett kan bytte arbeidsdager, kunne Andreas og Sara være hos meg. Vi koste oss inne til Tone kom tilbake. Da bestemte vi fort at vi ville spise middag sammen, og Tone bestemte seg for at nå skulle hun fjerne is i gårdsrommet mitt! Alle mann ut i sola, og bevæpnet med kubein og spader satt vi i gang! Andreas og Sara lekte i snøen mens vi - eller jeg - slet med tung is. Tone er sterk som juling og sta så det holder, så hun jobbet som en helt! Når middagen sto på bordet var det bare litt igjen, men da bestemte jeg at nok er nok! Tone klaget over at hun gikk fra et arbeide som ikke var helt ferdig, men nå kan jeg pusle med resten etterhvert.
Tirsdag ble det bonus igjen, for da fikk jeg koselig besøk av Espen. Jeg tenkte vi kunne spise middag sammen, men han var litt i farten og skulle bare bli en liten stund. Særlig! Det er rart med det, når praten begynner å gå, så går tiden også! Innen det ble på tide å reise tror jeg vi kunne spist både middag og dessert opptil flere ganger! Men nå har jeg lært, neste gang bare begynner jeg å lage mat, og så tar vi det derfra! Velkommen igjen! Ekstra bonus til meg er at jeg får lov til å komme på fotballkamp når Orstad skal spille! Hurra! Jeg kan ikke skryte på meg noe særlig kunnskap, men jeg syns det er så fantastisk moro å se på og ikke minst heie!
På vei hjem fra jobb idag, kom jeg på at det var en stund siden jeg hadde sett Daniel, Sofie og Benjamin. Jeg kjørte oppom og der sto Trude og skrelte poteter. Alltid gjestfri som hun er, sa hun at nå passet det godt jeg kom - det var bare å skrelle litt mer poteter så var det middag til meg også! Benjamin vil gjerne ha mormor meg på "rommet mitt" så vi gikk opp. Der leker vi med biler, leser og synger om pusekatten. For liksom å toppe det hele, viste det seg at det var basar og så fikk jeg være med der også! Sofie sin barneforening hadde basar, og det var en stolt mormor som kunne beundre barnebarnet sitt som var med og sang! Kaffe, kake og åresalg - skikkelig basar! Daniel hjalp til og passet på både sine og mine årer. Vant jeg? Jada - fruktkurven ble jamen min! I den var det en slikkepinne til hver, litt usunn kost til de små for å avslutte dagen.
Da jeg kom hjem var det for sent for en joggetur, men det har tint så mye at jeg kunne hente spaden og fjerne resten av isen! Nå er det fri bane for søppelspannet mitt - og nå trenger det faktisk ikke snø mer!

Hyttetur

Nå har jeg vært på hyttetur! Sammen med Judith, Ingrid og Kjerstin har jeg hatt en nydelig helg på Stavtjørn. Judith og jeg kom opp i firetiden fredag, og etter litt kaffe og mat bare måtte vi ut en tur. Nå hadde jeg kjøpt meg nye ski,og da jeg ikke kan skryte på meg noe særlig skiferdighet, var det flott å få trene litt i nysnøen. Vi var ute en times tid, og det gikk greit.Søndag våknet vi til nydelig vær og var begge veldig klar for å komme oss ut. Vi ventet på søsteren til Judith, Ingrid, og så la vi i vei. Vi gikk til det som heter Tomsehyttå eller noe, og så var det en rundløype der. Noen kaller det pensjonistløypa. I alle fall - vi var ute i tre - fire timer, og vi hadde det fantastisk! Med nye ski så gikk det ikke så verst. Jeg klarer godt "bortoverbakke og oppoverbakke" men skiene var altfor glatte nedover!! Jeg vil helst at det skal gå kjempe langsomt! Da vi kom tilbake til hytta, hadde Kjerstin kommet også men da var vi alle skjønt enige om at det var nok uteliv for dagen.
Jamen rakk vi en liten tur i dag også, før vi måtte vende snuten hjemover. Kjerstin, den tøffingen, liker godt store nedoverbakker så vi fant noen til henne. Vi andre gikk en liten tur innover før det var på tide med kaffe, pakking og utvasking. Nå sitter jeg hjemme, nydusjet og fornøyd. Vaskemaskinen går for fullt, og armene kjennes noe velbrukte ut! Jeg bruker stavene til å bremse med i nedoverbakke, dersom jeg ikke kan ploge. Jeg har brukt muskler som jeg ikke aner at jeg hadde, men de sitter ved skulderen et sted. Jeg har blitt fortalt at de gamle kånene i Sirdal red på stavene nedover fjellsiden når de skulle bremse farten, og jeg må si at det skulle jeg også gjerne klart. Men med ferdige skispor lar ikke det seg gjøre - da prøver man å kjøre stavene godt ned i snøen på sidene. Det ble en del knall og fall, men hva gjør vel det? Det er så fantastisk flott å være ute at hvis man må gå på ski for å få det til, så bare går man på ski!
Om kvelden er det god mat, litt vin, og spødet. Strikkepinnene og skravla går uten pause. Kan det bli bedre?

Litt av hvert

I dag tidlig var det ikke greit å være meg! Jeg satte meg i bilen, glad og fornøyd og skulle på jobb. Startet som vanlig - og så bare sluknet hele bilen! Går det an? Prøvde på nytt men da ville den ikke starte i det hele tatt. Jeg prøvde flere ganger, og må si at jeg begynte å bli virkelig varm i hodet! Bilen er jo bare et lite år gammel, så den skulle da ikke begynne med noe sånt? Så satt jeg rolig, telte til tjue og prøvde igjen. Da gikk det! Takk og pris - biler som ikke starter er virkelig ikke min sterke side!
Det er litt feriestemning på jobb og dermed ikke så travelt for meg, så jeg kunne gå litt tidligere enn jeg pleier. Da dro jeg til Jærhagen og der kjøpte jeg meg nye ski! Utrolig hva jeg finner på! Det var meningen at jeg skulle få hjelp av Espen til skikjøp, men han bare reiser til Slovakia hver gang jeg skal ha ski, så jeg satte i gang alene. Jeg er invitert på skitur på fredag, og Judith sa at det var "tebud" på ski nå - 50%, så da måtte jeg bare slå til! Jeg visste jo hva jeg skulle ha: Smørefrie ski som gikk langsomt nedover bakke. Bortover bakke og oppover bakke er ikke noe problem selv for meg som har på ski ca to dager annet hvert år. Tonje og jeg skulle egentlig ha ski i lag nå, men så kom jeg på at så rause som barna mine er, kan det hende at jeg får være med de på ski. Da er det godt vi har et par hver.
Vel hjemme tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på en skitur rundt vannet, men motet sviktet. Det ble en tur på joggesko i stedet - i siste rest av dagens sol! Herlig!

Vår

I går våknet jeg tidlig, som vanlig, men mens jeg lå under min varme dyne og ventet på at klokka skulle bli sju så jeg kunne skru på radioen hørte jeg det: Fuglekvitter! Det er absolutt første gang i år at jeg har hørt fuglene kvitre om morgenen! Det er et godt tegn på at nå er våren i anmars! I tillegg merket jeg at det var lysere i dag tidlig når jeg kjørte til jobb, og mens jeg satt og spiste middag i dag hørte jeg det igjen: Fuglene kvitrer og synger om dagen!
I tillegg skinner sola og snøen smelter i varmen, våren er i anmars!

Mobilregning

I min verden er det godt når alt fungerer og regninger blir betalt enkelt og greit av banken. Sånn har det vært lenge, men så plutselig fikk jeg melding fra One Call- de kunne ikke trekke regningen fra kortet mitt. HÆ? Kortet? Så til å skrive til kundesenteret. Der var det en hyggelig dame som kunne underrette meg om at jeg hadde forandret betalingsmåten min den 25. desember. Jeg kunne bare gå inn på mine sider for å rette det tilbake, det var ikke noe problem. Ikke noe problem du liksom! Jeg har aldri vært på mine sider, jeg har aldri forandret noe som helst, jeg får nemlig ikke det til!
Hvis jeg hadde fått litt penger for alle de gangene jeg har forsøkt å rette det opp nå, så kunne jeg glatt fått en tur til Spania! Jeg leser og jeg trykker det jeg er god for, men nei da. Jeg har skrevet til kundekonsulenten og får så greit svar: Bare gå inn på mine sider og rett det opp! DET ER DET JEG IKKE KLARER!! I dag tidlig var jeg oppgitt og lei og skrev et lengre brev og forklarte litt om min situasjon. Nå fikk jeg hyggelig brev tilbake - hun rettet det opp for meg så nå skulle alt være i orden. Kunne hun ikke gjort det for flere brev siden? Nå ja, i stedet for å ergre meg over feil, så får jeg heller glede meg over at alt har gått bra til sist!
I Martin bor Tonje og hun lever nok i angst og beven for at moren ikke skal få beveget seg noe, så hun bestiller varer som må hentes på posten. Etter dagens joggetur i snø ble det opphold, så jeg tok på ryggsekken og gikk trøstig i vei for å hente pakken. Tenkte det var en liten bok eller noe. Neida - det var noe mye større og alt for stort til sekken min! Den har jeg nå båret hjem på glatte veier og med glatte sko, og den er godt plassert på rommet. Men - Tonje er jo langt vekke og har ingen kontroll, så jeg kan glede meg selv med å åpne den, og hvis det er "høglætte" sko oppi, så skal jeg jamen gå med dem! En liten stund. I gangen.

Fatal feil

Her i går sto jeg i fred og ro på kjøkkenet og bakte en kake. Da smalt det skikkelig i vinduet i stua. Jeg ruslet inn for å sjekke hva det var, og oppdaget selvfølgelig mye fjær. Det var altså en fugl som hadde gjort en fatal feil og fløyet rett inn i vinduet mitt. Fjæra føyk og den lille - eller egentlig litt store - fuglen lå fullstendig død og livløs på terrassen. Skikkelig kjedelig! Første tanke var selvfølgelig at den kunne vel bare ligge, den kunne jo ikke fyse ihjel. Forferdelig dum tanke! Det går en ganske velvoksen katt her og den setter vel pris på en god fuglestek tenker jeg. Min terrasse er ikke noen restaurant for sultne katter! Etter en rask overveielse fant jeg ut at fuglen måtte fjernes og det var jeg som måtte gjøre det! Ikke greit. Skiftet til joggeklær og tok på vanter. Så fant jeg frem en søppelpose beregnet på organisk avfall og fjernet fuglen sånn som man fjerner etterlatenskapende etter hunden sin. Det var slett ingen god følelse å løfte opp den lille fjærballen! Knyttet godt igjen og så ble den begravet i den brune søppeldunken. Nå angrer jeg bare på at jeg ikke tok bilde - det kunne jo vært greit å vite hva slags fugl det var. Samtidig - ta bilde av døde fugler er absolutt ikke min greie!
Når jeg tenker på at vinduene mine ikke er så verst rene, så har jeg bestemt meg for å være ytterst forsiktig med å trekke fra de lyse gardinene! Jeg vil at småfuglene skal kose seg med maten som jeg legger ut til de, og ikke at de skal avgå ved døden på grunn av mine vinduer!

Tunge dager

Søndag våknet jeg tidlig, hørte Espen sitt fly og sendte noen vennlige tanker for reisen hans. Etter en god joggetur var det dusj og morgenstell og så - pang - der datt de tunge tankene ned! Hva er vitsen med å stelle seg? - og mange flere som jeg velger å ha for meg selv. Jeg blir slått ut av de tunge dagene, men jeg vet at for meg er det en ting å gjøre. Jeg lar tankene komme. Jeg lar de flyte og er ikke redd for de. MEN - jeg lar de ikke få feste seg! Det tror jeg er viktig. Tankene kan komme, de kan gli forbi, og de kan forsvinne litt etter litt. Så har jeg jo mine rutiner, og kroppen utfører det den skal mens tårene bare får renne. Jeg dekker bordet, koker egg og jeg tenner lys. Jeg leser et stykke i boka som jeg har fått av Trude og jeg setter på litt musikk. Jeg smører på maten min, og putter den i munnen. Men, hele tiden er jeg i det vonde. Det er nesten som en slags fødsel, man er helt bundet for det finnes ingen rømmingsvei. Jeg kan ikke rømme fra meg selv. Det er heller ikke tiden for å tenke på gode ting, eller at andre har det verre. Det eneste som virker er å stå i det og la det komme. Det er vondt, og det er vanskelig, men når savnet etter kjæresten din gjennom 40 år blir for stort, så er det sånn.
I dag når jeg sto opp kjente jeg at det er lettere. Etter noen dager letter det, og i dag kan jeg tenke med glede og takknemlighet over alle de gode dagene vi fikk sammen, og ikke som i går da jeg gråt over vissheten om at jeg aldri mere skal få le sammen med Einar.

Helgen min

Jeg samler på gleder. De er som perler som jeg tar vare på og koser meg med. Denne helgen har inneholdt nok glede til et helt perlekjede! Fredag var jeg så heldig at Daniel, Sofie og Benjamin skulle sove hos meg! Først kom de store inn, og pratet i vei, og så sto det en liten Benjamin på trappa og ropte "Hei!" Nydelig! Vi koste oss med pannekaker og så barne TV og jeg hadde ikke lyst til at de skulle legge seg for tidlig. Det er jo så kjekt å ha de her!
Lørdag morgen våknet Benjamin tidlig, og fikk ligge i mormor sin seng. Vi leste boka og vi sang om pusekatten, men så var det på tide å stå opp. Når de store våknet, så er det litt "regel" her at de får ligge i senga og se video. Benjamin krøp oppi til de, og jeg minnet de om at det var 13. februar. Det er fantastisk flott å se hvordan Daniel og Sofie klemmer Benjamin og forteller at "i dag er du to år". Benjamin gikk med to fingre - en pekefinger fra hver hånd - i været og sa to år!
Da jeg dekket frokostbordet, fant Daniel fram ting fra skapet, og vi arbeidet sammen nesten som vi alltid skulle gjort det! Uten ord. Da sofie satt seg fortalte han til henne - "Sofie, eg hjalp mormor med å dekke på. Mormor har jo ingen stor mann til å hjelpe seg, for bestefar er jo død, så eg tenkte eg ville hjelpe." Klump i halsen til mormor - og klump i halsen mens jeg skriver. Det er bare så nydelig.
Så var det å stelle håret til Sofie, og hun fortalte at de hadde sett film fra når mor var liten. "Mormor - då syntes eg bestefar lignet på Espen!" Med tanke på at Einar var 1,75, livmålet snakker vi ikke om, krøller i håret og knallblå øyne, så er det kanskje ikke stor likhet med Espen vi tenker på, men jeg skjønner hva hun mente, og syntes det var så koselig sagt!
Senere kom Tone med Andreas og Sara og vi dro på tur! Fantastisk! Hadde med boller og kakao og nok snop og kjeks og bare koste oss. Sofie frøs på bena, og etter en stund sa Tone at nei, jeg må se på de bena dine, Sofie! Ned på liggeunderlag, av med sko, og til å varme de små føttene i hendene sine. Da var hun så lik Einar at jeg ble varm i hjertet av å se på de! Jeg blir alltid så glad når jeg ser de gode evnene og sidene til Einar har gått videre til barna våre!
Solen varmet og de klatret i trær og vi lekte i snøen til det var på tide å vende nesa hjemover. Så tok Tone med seg hele ungeflokken til Klepp for nå skulle de være der. Jeg kunne legge meg på sofaen, lese avisen, og slappe av før jeg skulle i selskap til Synnøve,varm og rød i kinnene etter en lang og flott lørdag!