Mobilregning

I min verden er det godt når alt fungerer og regninger blir betalt enkelt og greit av banken. Sånn har det vært lenge, men så plutselig fikk jeg melding fra One Call- de kunne ikke trekke regningen fra kortet mitt. HÆ? Kortet? Så til å skrive til kundesenteret. Der var det en hyggelig dame som kunne underrette meg om at jeg hadde forandret betalingsmåten min den 25. desember. Jeg kunne bare gå inn på mine sider for å rette det tilbake, det var ikke noe problem. Ikke noe problem du liksom! Jeg har aldri vært på mine sider, jeg har aldri forandret noe som helst, jeg får nemlig ikke det til!
Hvis jeg hadde fått litt penger for alle de gangene jeg har forsøkt å rette det opp nå, så kunne jeg glatt fått en tur til Spania! Jeg leser og jeg trykker det jeg er god for, men nei da. Jeg har skrevet til kundekonsulenten og får så greit svar: Bare gå inn på mine sider og rett det opp! DET ER DET JEG IKKE KLARER!! I dag tidlig var jeg oppgitt og lei og skrev et lengre brev og forklarte litt om min situasjon. Nå fikk jeg hyggelig brev tilbake - hun rettet det opp for meg så nå skulle alt være i orden. Kunne hun ikke gjort det for flere brev siden? Nå ja, i stedet for å ergre meg over feil, så får jeg heller glede meg over at alt har gått bra til sist!
I Martin bor Tonje og hun lever nok i angst og beven for at moren ikke skal få beveget seg noe, så hun bestiller varer som må hentes på posten. Etter dagens joggetur i snø ble det opphold, så jeg tok på ryggsekken og gikk trøstig i vei for å hente pakken. Tenkte det var en liten bok eller noe. Neida - det var noe mye større og alt for stort til sekken min! Den har jeg nå båret hjem på glatte veier og med glatte sko, og den er godt plassert på rommet. Men - Tonje er jo langt vekke og har ingen kontroll, så jeg kan glede meg selv med å åpne den, og hvis det er "høglætte" sko oppi, så skal jeg jamen gå med dem! En liten stund. I gangen.

Fatal feil

Her i går sto jeg i fred og ro på kjøkkenet og bakte en kake. Da smalt det skikkelig i vinduet i stua. Jeg ruslet inn for å sjekke hva det var, og oppdaget selvfølgelig mye fjær. Det var altså en fugl som hadde gjort en fatal feil og fløyet rett inn i vinduet mitt. Fjæra føyk og den lille - eller egentlig litt store - fuglen lå fullstendig død og livløs på terrassen. Skikkelig kjedelig! Første tanke var selvfølgelig at den kunne vel bare ligge, den kunne jo ikke fyse ihjel. Forferdelig dum tanke! Det går en ganske velvoksen katt her og den setter vel pris på en god fuglestek tenker jeg. Min terrasse er ikke noen restaurant for sultne katter! Etter en rask overveielse fant jeg ut at fuglen måtte fjernes og det var jeg som måtte gjøre det! Ikke greit. Skiftet til joggeklær og tok på vanter. Så fant jeg frem en søppelpose beregnet på organisk avfall og fjernet fuglen sånn som man fjerner etterlatenskapende etter hunden sin. Det var slett ingen god følelse å løfte opp den lille fjærballen! Knyttet godt igjen og så ble den begravet i den brune søppeldunken. Nå angrer jeg bare på at jeg ikke tok bilde - det kunne jo vært greit å vite hva slags fugl det var. Samtidig - ta bilde av døde fugler er absolutt ikke min greie!
Når jeg tenker på at vinduene mine ikke er så verst rene, så har jeg bestemt meg for å være ytterst forsiktig med å trekke fra de lyse gardinene! Jeg vil at småfuglene skal kose seg med maten som jeg legger ut til de, og ikke at de skal avgå ved døden på grunn av mine vinduer!

Tunge dager

Søndag våknet jeg tidlig, hørte Espen sitt fly og sendte noen vennlige tanker for reisen hans. Etter en god joggetur var det dusj og morgenstell og så - pang - der datt de tunge tankene ned! Hva er vitsen med å stelle seg? - og mange flere som jeg velger å ha for meg selv. Jeg blir slått ut av de tunge dagene, men jeg vet at for meg er det en ting å gjøre. Jeg lar tankene komme. Jeg lar de flyte og er ikke redd for de. MEN - jeg lar de ikke få feste seg! Det tror jeg er viktig. Tankene kan komme, de kan gli forbi, og de kan forsvinne litt etter litt. Så har jeg jo mine rutiner, og kroppen utfører det den skal mens tårene bare får renne. Jeg dekker bordet, koker egg og jeg tenner lys. Jeg leser et stykke i boka som jeg har fått av Trude og jeg setter på litt musikk. Jeg smører på maten min, og putter den i munnen. Men, hele tiden er jeg i det vonde. Det er nesten som en slags fødsel, man er helt bundet for det finnes ingen rømmingsvei. Jeg kan ikke rømme fra meg selv. Det er heller ikke tiden for å tenke på gode ting, eller at andre har det verre. Det eneste som virker er å stå i det og la det komme. Det er vondt, og det er vanskelig, men når savnet etter kjæresten din gjennom 40 år blir for stort, så er det sånn.
I dag når jeg sto opp kjente jeg at det er lettere. Etter noen dager letter det, og i dag kan jeg tenke med glede og takknemlighet over alle de gode dagene vi fikk sammen, og ikke som i går da jeg gråt over vissheten om at jeg aldri mere skal få le sammen med Einar.

Helgen min

Jeg samler på gleder. De er som perler som jeg tar vare på og koser meg med. Denne helgen har inneholdt nok glede til et helt perlekjede! Fredag var jeg så heldig at Daniel, Sofie og Benjamin skulle sove hos meg! Først kom de store inn, og pratet i vei, og så sto det en liten Benjamin på trappa og ropte "Hei!" Nydelig! Vi koste oss med pannekaker og så barne TV og jeg hadde ikke lyst til at de skulle legge seg for tidlig. Det er jo så kjekt å ha de her!
Lørdag morgen våknet Benjamin tidlig, og fikk ligge i mormor sin seng. Vi leste boka og vi sang om pusekatten, men så var det på tide å stå opp. Når de store våknet, så er det litt "regel" her at de får ligge i senga og se video. Benjamin krøp oppi til de, og jeg minnet de om at det var 13. februar. Det er fantastisk flott å se hvordan Daniel og Sofie klemmer Benjamin og forteller at "i dag er du to år". Benjamin gikk med to fingre - en pekefinger fra hver hånd - i været og sa to år!
Da jeg dekket frokostbordet, fant Daniel fram ting fra skapet, og vi arbeidet sammen nesten som vi alltid skulle gjort det! Uten ord. Da sofie satt seg fortalte han til henne - "Sofie, eg hjalp mormor med å dekke på. Mormor har jo ingen stor mann til å hjelpe seg, for bestefar er jo død, så eg tenkte eg ville hjelpe." Klump i halsen til mormor - og klump i halsen mens jeg skriver. Det er bare så nydelig.
Så var det å stelle håret til Sofie, og hun fortalte at de hadde sett film fra når mor var liten. "Mormor - då syntes eg bestefar lignet på Espen!" Med tanke på at Einar var 1,75, livmålet snakker vi ikke om, krøller i håret og knallblå øyne, så er det kanskje ikke stor likhet med Espen vi tenker på, men jeg skjønner hva hun mente, og syntes det var så koselig sagt!
Senere kom Tone med Andreas og Sara og vi dro på tur! Fantastisk! Hadde med boller og kakao og nok snop og kjeks og bare koste oss. Sofie frøs på bena, og etter en stund sa Tone at nei, jeg må se på de bena dine, Sofie! Ned på liggeunderlag, av med sko, og til å varme de små føttene i hendene sine. Da var hun så lik Einar at jeg ble varm i hjertet av å se på de! Jeg blir alltid så glad når jeg ser de gode evnene og sidene til Einar har gått videre til barna våre!
Solen varmet og de klatret i trær og vi lekte i snøen til det var på tide å vende nesa hjemover. Så tok Tone med seg hele ungeflokken til Klepp for nå skulle de være der. Jeg kunne legge meg på sofaen, lese avisen, og slappe av før jeg skulle i selskap til Synnøve,varm og rød i kinnene etter en lang og flott lørdag!

Did you hear about the Morgans?

Filmen som har fått så elendig kritikk? Nå har jeg vært og sett den, sammen med Tone. Trude hadde dessverre ikke anledning til å være med, så da ble det Tone og meg. Vi startet i fin stil med å dele en pizza på Dolly før vi kjøpte det nødvendige godteriet og fant plassene våre. Kritikeren i radioen syntes filmen var så elendig at han ble sur av å snakke om den, og avisen var ikke stort bedre. Men - for en mor og datter som skal ut for å kose seg og la seg underholde, var dette midt i blinken. Det kan godt hende at Sarah Jessica Parker ikke er en god skuespiller og at Hugh Grant kan bedre, men det gadd bare ikke vi å tenke på! Vi koste oss over hans ubehjelpelige fremtoning, og vi brølte av latter over noe som nesten er bløtkakehumor. Vi gomlet på M og Opera Mints til vi hadde det langt opp i halsen og hadde en fornøyelig aften.
Nå er det langt over sengetid for meg, men jeg må sitte oppe litt og håpe på at den forspiste følelsen vil gi seg etterhvert sånn at det blir mulig å sove!
Takk for i kveld, Tone!

Nytt barnebarn??

Nå har jeg hatt en koselig prat med Tonje på Skype. Det var lenge siden sist, så det var ekstra kjekt å se henne, og høre at alt står bra til i Martin!
Mens vi snakket sammen, kom hun på at jeg måtte jo se Moses, dverghamsteren deres. Hun løftet han fint opp så jeg kunne se han fra alle kanter. Han er jo veldig yndig, og det ser koselig ut med et lite kjæledyr, så jeg skjønner de setter pris på den lille fyren. Hun løftet han opp mot meg og sa: "Se Moses - der er mormor!" MORMOR - der ble jeg forsyne meg mormor til et hamster! Jeg er stolt mormor til fem herlige barnebarn som jeg er veldig glad i, og jeg har massevis av hjerterom til enda flere - men til et hamster? Kan jeg ikke bare være grandtante?

Litt ren bil

Jeg har et strikketøy som jeg egentlig koser meg med, men nå er det helt stopp. Jeg tror jeg må være en smule kort i hodet, for jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg videre! Da er det en ting å gjøre, og det er å la det ligge i ro til det kommer på bedre tanker, og finne på noe annet. Dessuten - damene i butikken var så greie å si at hvis jeg ikke fikk det til, kunne jeg komme til de, så skulle jeg få hjelp.
Da var det å finne på noe annet, og i dag var det vask av bil. Som de fleste bilene her i distriktet er den utrolig svart og skitten! Noen sier at det ikke er vits i å vaske nå, for den blir møkkete med en gang igjen. Men - som alle vet, så må vi faktisk vaske både bad og gulv selv om det blir skittent igjen det også!
Jeg hadde sett kona til naboen finne en god løsning, og den prøvde jeg også. Fylte en bøtte med lunkent vann og såpe, og en bøtte med rent vann. Så var det å finne svampen og gå over litt og litt av bilen. Etter litt såpe, var det å tømme litt rent vann over - en isboks var ypperlig til det bruket! Nå fremstår bilen min som nokså ren, og det er nesten ikke spor av vaskingen min! Kvinner kan!
Premien for å være så flink, var en god joggetur i Sandvedparken og rundt Stokki. Koste meg mens jeg så på alle de skitne bilene, og tenkte at de rene sikkert hadde vært i automat! Nydelig vær og ikke så håpløst å løpe på snøen. Brukte lang tid og kunne nyte å være ute i sola!
Det gjelder å finne gleder i hverdagen, og nå skal jeg se på strikketøyet mens humøret er på topp!

Besøk og besøk

Torsdag fikk jeg besøk av søsteren min, Nina, som bor på Langhus. Jeg lover - det ble skravlet jamt og trutt og drukket litervis med kaffe! Kjempekoselig! Hun skulle til en venninne på Klepp, så hun var bare et døgn hos meg, men vi vet å sette pris på tiden vi får sammen!
Lørdag ettermiddag kom Andreas og Sara og de skulle sove hos mormor til søndag. Bonus til mormor! Vi koste oss med film, pizza og lørdagsgodt og livet var herlig. Da det var sengetid fikk jeg oppleve en liten Sara som virkelig tok fram sin sterke vilje! Jeg er mor til moren hennes, så jeg kjenner godt til viljesterke barn. Men som med moren, så finner vi ut av det, så når barnet sa - eg e litt din, mormor! så var det lett for mormor å bekrefte det, og fortelle hvor glad jeg er i henne!
Søndag gikk vi tur, og med de to er det ikke nødvendig å gå langt! Vi gikk langs gangstien ved Stokkelandsvannet, og der er det en "skog". Sara ledet an inn blant trærne, og Andreas fortalte at hun var sjefen. Andreas gikk bak og passet på å skyte alle bjørner og farlige dyr så mormor kunne gå trygt! Han viste meg hvordan jeg kunne holde geværet, men jeg spurte fint om ikke han kunne ta seg av bjørnene, og det kunne han jo! Sara tok seg av løvene. Vi lekte lenge, og da vi gikk hjem, sa begge to at "dette var en kjekke tur!"
Kan det bli bedre?
Da Tone kom for å hente de hadde vi god tid, så da ble det kaffe og boller og kosestund igjen! Store deler av dagen gikk, men noen ganger er det det vi skal - bare ha tid til å være sammen.

Enda mere snø

Når jeg så ut vinduet i dag, var det kommet enda mere snø. Da er det en ting å gjøre og det er å kle på seg og gå ut og måke! Jeg var kjempetakknemlig for at Eivind hadde måkt så godt i julen, og at Lars hadde tatt et godt tak i går kveld! Jeg satte i gang med friskt mot men AU - der gikk ryggen! Kjedelig og pyton! Vel inne igjen lullet jeg meg godt inn i all verdens katastrofetanker, helt til jeg fant ut at jeg fikk heller gjøre noe fornuftig inne. Vaske en lampe for eksempel. Iset av fryseren i kjøleskapet også og det tar sin tid! Ryggen ble bedre, og jeg fant ut at en herlig "løpetur" i snøværet ville være det beste. Alternativet er et strikketøy som roper på meg, men jeg har kommet til noe vanskelig og da gjør jeg mitt beste for å utsette det. Ute var det "Inferno i hvitt" og mens jeg løp - eller hoppet med høye benløft - tenkte jeg at det er bare dumme folk som er ute nå! Dumme folk eller sånne som venter på at fryseren skal ises av! Jeg tilhører den siste kategorien!
Så fikk jeg reist ned og klippet meg - mye - og så ble ryggen medgjørlig! Nå har gamlemor måkt til den store gullmedalje og nå får jeg kanskje se på det strikketøyet....?

Ny DVD spiller!

I dag var jeg så heldig at jeg fikk hente Daniel og Sofie på vei hjem fra jobb! Det er så utrolig kjekt å hente to små - eller kanskje vi må si store - som er så glad for å se meg! Jeg er ikke mindre glad for å se de! Vi stoppet for å handle litt, og så var det hjem for å lage middag til resten av familien Nygård. Det er fantastisk å stå på kjøkkenet og ha ungene rundt meg! Vi kan prate litt, de hjelper litt til og vi har det flott! Så kom Lars som førstemann - med ny DVD spiller til meg!! Han er så utrolig snill som ikke bare finner ut hva jeg trenger, men gidder faktisk å gå i butikken og kjøpe for meg også! Det har snødd litt, så han satte i gang med snømåking før han kom inn! Nå er det flott måkt ute, og han har innstallert en helt ny, flott spiller til meg. Han har også forklart meg på en språk som jeg forstår hvordan den virker! Vi har spist middag og vi har stekt vafler og vi har "krympet" den nye spilleren med en film Daniel og Sofie hadde lyst til å se. Nå har de reist hjem, Trude med litt dårlig samvittighet for at hun ikke hadde ryddet noe særlig! Jeg lover - løpet av en halv times tid var kjøkkenet blåst, gulvet vasket og nå kan jeg bare sette meg ned og gjøre ingenting! Det er koselig å gå sånn og pusle litt, og tenke på hvor koselig vi har hatt det! Det eneste nå er - i butikken fant Daniel og Sofie en boks med pepperkaker som var så ENORMT gode! De står på kjøkkenet og venter på at noen skal forbarme seg over de.