Tunge dager

Søndag våknet jeg tidlig, hørte Espen sitt fly og sendte noen vennlige tanker for reisen hans. Etter en god joggetur var det dusj og morgenstell og så - pang - der datt de tunge tankene ned! Hva er vitsen med å stelle seg? - og mange flere som jeg velger å ha for meg selv. Jeg blir slått ut av de tunge dagene, men jeg vet at for meg er det en ting å gjøre. Jeg lar tankene komme. Jeg lar de flyte og er ikke redd for de. MEN - jeg lar de ikke få feste seg! Det tror jeg er viktig. Tankene kan komme, de kan gli forbi, og de kan forsvinne litt etter litt. Så har jeg jo mine rutiner, og kroppen utfører det den skal mens tårene bare får renne. Jeg dekker bordet, koker egg og jeg tenner lys. Jeg leser et stykke i boka som jeg har fått av Trude og jeg setter på litt musikk. Jeg smører på maten min, og putter den i munnen. Men, hele tiden er jeg i det vonde. Det er nesten som en slags fødsel, man er helt bundet for det finnes ingen rømmingsvei. Jeg kan ikke rømme fra meg selv. Det er heller ikke tiden for å tenke på gode ting, eller at andre har det verre. Det eneste som virker er å stå i det og la det komme. Det er vondt, og det er vanskelig, men når savnet etter kjæresten din gjennom 40 år blir for stort, så er det sånn.
I dag når jeg sto opp kjente jeg at det er lettere. Etter noen dager letter det, og i dag kan jeg tenke med glede og takknemlighet over alle de gode dagene vi fikk sammen, og ikke som i går da jeg gråt over vissheten om at jeg aldri mere skal få le sammen med Einar.