Morgenstund med joggesko

For en tid siden så var Trude i Amsterdam og løp halvmaraton. Spreke jenta! Hun kom etterhvert på den geniale ideen at både Tone og hun og jeg skulle ta oss en tur og løpe rundt Frøylandsvannet. Det skal visst være rundt 18 km. Jeg må si jeg syntes det hørtes noe langt ut - det er flere år siden jeg sprang rundt 15 km, så jeg var litt i tvil om jeg ville klare det. Tone, fighteren, var klar som et egg, og jeg kunne vel egentlig ikke være værre. Dessuten så er det bare så utrolig kjekt å løpe, og sammen med jentene mine kan det vel egentlig ikke bli bedre! Vi avtalte å starte klokken 8 søndag morgen. Lørdag ettermiddag husket jeg at vi skulle stille klokken, så jeg spurte om vi ikke burde starte halv åtte - da var jo kroppen vår innstilt på halv ni. Jo da, det var greit.

Halv syv søndag morgen tikket det inn melding fra Trude. Hun var lys våken og klar til langtur! Tone var klar hun også, så klokken 07:00 startet vi fra meg. Trude hadde med vann til alle, og hun hadde hodelykt så vi kunne se. Startet i småmørket altså. Jentene tok ut i et drepende tempo, men var snille og satt ned farten sånn at jeg ikke ble utslitt før vi kom til Kverneland. Været var fint og skravla gikk, og vi sprang mot dagen. Det var rett og slett utrolig kjekt! Fra Bryne så er det grusvei og skog, så vi hadde gjemt det beste til slutt. Jeg skal gladelig innrømme at når det var noen kilometer igjen, så var jeg dyktig sliten i beina, mens de to andre kvitret at nå er vi snart fremme! Trude sjekket med den flotte klokka si, og Tone optimistisk som alltid, slo glatt av et par kilometer for meg! "Nå er det bare 3 kilometer igjen", sa hun - men hun lurte ikke meg, for jeg visste at det var minst 5! Men, sånn småprat er god for humøret, og når humøret er godt, så går bare bena! Trude med den flotte klokka langet ut de siste kilometerene, Tone hang på og jeg var liksom "desserten" der jeg kom til sist. Opp siste lille bakken - utslitt - men så, der var det jamen krefter igjen til å lange ut helt til slutt! Gjett om vi var fornøyd med oss selv?! Vi måtte ta noen skrytebilder, og riktig skryte av oss selv! Særlig var jeg fornøyd med at det gikk bare et lite minutt før puls og kropp var helt på plass igjen. Det er helt sikkert at suksessen må gjentas - men ikke for ofte - da blir vi bare så stolte av oss selv at det blir rett før vi tror vi er noe!! Noe annet er at etter en sånn tur så kommer ofte spørsmålet - hvor lang tid brukte dere? Det er feil spørsmål - og jeg har ikke peiling. Rett spørsmål er - var det kjekt? Ja - kjempekjekt!!

Hverdag

Nå er det virkelig lenge siden jeg har vært innom! Jeg har flyttet til "slottet mitt" på Klepp og synes det er herlig med mindre plass og hvor alt er rimelig nytt - og ingenting lekker!!
Det har vært en travel tid, men uhyre kjekk tid med gode hjelpere og gode råd! Etter en uke eller vel så det fant jeg ut at nå måtte jeg gjøre noe med vinduer og gardiner. Det som hang oppe var ikke helt innenfor det jeg liker best, så det ville jeg skifte ut. Jeg handlet inn gardiner og persienner og gardinstenger og verktøy og da jeg skulle gå ut av butikken med et uhåndterlig lass, var det to snille damer som forbarmet seg over meg og hjalp meg til å få bedre tak. Jeg tenkte at det å skru opp dette var noe som jeg burde og måtte og skulle klare alene. Jeg kan da ikke være helt hjelpesløs heller! Men, så er det det at etter at jeg var så syk, så har jeg ganske dårlig balanse, og kombinert med stive nakkemuskler ville det si at når jeg sto på en stol for å skru så gikk jeg rett i veggen! Skruene datt selvsagt ned og alt var egentlig pyton! Men, når nøden er størst er ikke Tone mange minutter unna -"eg komme om ti minutter - har du vin?" sa barnet! Da gikk det unna - Tone skrudde og jeg var handtlanger. Tone trengte "den med tal på" og fikk den. Etter litt avansement ble den forfremmet til " den som vise' elleve" - og etter at hun nesten var blitt utlært snekker ble den jamen til en tommestokk! Alt fikk sin plass og jeg ble veldig fornøyd. "Nå er det blitt mor her", sa Tone. Det var nydelig å gå ned og se på stua mi nesten morgen!
I dag er det ganske rolig dag, så nå tenkte jeg at nå får jeg henge opp bilder. At det var en sånn utfordring visste jeg faktisk ikke! Vi har jo alltid vært to, og alt går mye lettere når man har en annen som kan være med å se! Jeg har mål og spikret, dratt ut spiker og vært veldig misfornøyd! Jeg har målt feil, og hengt opp feil, og på toppen så var det dette med balanse da. Nå har jeg nettopp gått ned av skammelen, rullet over puffen og i gulvet - nå er det nok! Nå får det henge som det henger. Etter hvert får jeg besøk av både den ene og den andre og nå satser jeg sterkt på gode råd og sikkert litt hjelp også med spiker! Jeg kan mye her i verden, men stå på stoler og se oppover, nei det er virkelig ikke min greie!