Grønt gras

Søndag var det "Grønt gras" turnering på Frøyland. Det er en fotballturnering som jeg har vært på mange ganger med egne barn. Nå er det Daniel som spiller fotball på Frøyland og mormor stiller selvsagt som heiajeng! Da lager man seg kaffe, finner fram litt boller og annet spiselig og så er det å sykle til Frøyland. Det var motvind, så den fine bakken ved Vagle måtte jeg tråkke for å komme ned! Fotballen på Frøyland har virkelig fått til et flott arrangement! Nå spiller alle lag sine kamper innenfor et visst tidsrom og bare en dag. Ingen kjøring fram og tilbake. Været var flott og det å stå på sidelinja og se disse 8-åringene spille er bare helt ubetalelig! Daniel formelig fløy over banen, og det var ikke få ganger han rullet i gresset idet han fikk snappet ballen! Ingen syting, her var det bare opp igjen og å gå på med dødsforakt! Disse proffene i Italia har virkelig noe å lære! På linja står glade foreldre og lagledere og heier og koser seg! I pausene mellom kampene er det kaffe og diverse for de voksne, og selv om spillerene har løpt i ett på banen, er de ikke for trøtte til å løpe og ha det kjekt i pausene også! Jeg traff en gammel kjenning som jeg kjenner fra skoletiden. Vi har truffet hverandre flere ganger da vi sto på hver vår side av banen og heiet på hvert vårt lag når sønnene våre var små, og nå heier vi på barnebarn!
Mandag var jeg nummeret fra å sjekke tidene til Tau-ferja slik at jeg kunne få med meg Orstad også, men jeg fant ut at jeg må ikke "verta heilt galen" som Einar pleide å si. Det var egentlig lurt at jeg ble hjemme, for plutselig var det behov for litt mormor på Klepp st. Der ble jeg møtt av to glade barn som fortale at " du skal vær` her, mormor. Du skal vær`her etter vi har sovnet også!" Kan det bli bedre? Vi fikk oss en god pratestund ved kveldsmaten, og så var det sengetid. Det er en gave å få sitte på sengekanten og prate litt om det som har hendt i dag, lese litt og synge for de! God klem fikk jeg også! Av begge to! Reiser hjem med smil i hjertet etter en sånn kveld.
Nå burde det egentlig vært på tide å gå i hagen for det er ennå ganske mye som må ordnes. Blant annet klippe plenen. Men - gressklipperen gir bare fra seg et sukk, og så har den gjort sitt. Lurer på om jeg skal juble fordi jeg ikke får klippet, eller om jeg skal plages med tanken på at gresset blir enda lengre for hver dag som går? Aldri en kjedelig hverdag!