Det finnes alltid en utvei

Som kjent er det rydding på gang her, og i går var det kjøkkenet. Etter to timers iherdig jobbing, er det nå to skap som fremstår som rene og ryddige! Nå er det bare resten igjen!
Senere på ettermiddagen samlet jeg mot til å starte på haugen med stryketøy. Den går nesten til taket! Stryke er ikke noe særlig artig, men med litt TV samtidig så går det mye lettere. For å få det til, så måtte jeg snu litt på TV'n. Det skulle jeg nok ikke ha gitt meg i kast med, for plutselig datt hele greia i gulvet! Der sto jeg, med et digert TV foran bena, støttet opp med ene hånda. Lyd og bilde forsvant, men jeg fikk satt i rett ledning sånn at jeg fikk se at ingenting var gått i stykker. Så var det til å tenke. Hvordan får jeg dette opp igjen? Prøvde å stille det lurt foran bordet, satt meg på huk og løftet. 2 cm opp! Ikke sjans i havet altså. Imens gikk håndballkampen for fulle mugger. En gang til - still inn, pust dypt og løft! Ikke tale om! Ryggen skrek forsåvidt også, men jeg hadde jo ikke tid til å ta meg av den! Tenkte på Trude som var på kino, kunne hun komme innom og hjelpe meg? For dem som kjenner henne, så vet vi jo at det er ikke de digre musklene sine hun er kjent for, så jeg forkastet den tanken. Ikke kunne jeg ringe til mine snille svigersønner heller, det får være måte på alt de skal måtte hjelpe med! Dessuten var det barne-TV tid og familiekos! Men Bård, naboen, han kunne jeg spørre! Fikk buksert TV'n fint på gulvet og sprang over. Jeg sa at jeg trengte noen muskler, og han stilte selvfølgelig med en gang. Tok med eldstemann Ruben også og de fikset sakene som ingenting! Bård var så snill at han sa at det var virkelig tungt, og at ingen hadde klart å løfte det alene!! Så fikk vi oss en hyggelig prat, og det som hadde begynt som lørdagens mareritt, ble til noe koselig. Jeg er heldig som har så gode naboer!