Einar

I år var det 19. november. Da jeg våknet tenkte jeg på det, og at dette var bursdagen til Einar, han ville blitt 61 år. Og så slo det en flogbølge av sorg over meg, det er så ufattelig trist at han ikke er her. Det var storm og vind, og da forstod jeg Tone som sa det når vi var i Spania på dagen hans i fjor: "Det passer med regn i dag, mor!" På den tiden var sorgen så enorm i meg at jeg hadde ikke krefter til å tenke på det, jeg hadde mer enn nok med å puste ut og inn, som jeg pleier å si.
Så sto jeg opp, og på kjøkkenet tente jeg lys for han, og da kom det igjen. Kjøkkenbordet mitt har fått noen tårer, det er sikkert! Men, den sorgen som jeg kjenner nå er kanskje noe forløsende. Nå er det mere en enorm trist følelse inni meg. Som tidligere så blir jeg i følelsene, jeg lar de komme og aksepterer at sånn er det.
Nokså sent reiste jeg opp på graven og tente lys fra meg og alle i familien. Hadde dette vært en roman så skulle jeg skrevet at det var godt å besøke graven, men dette er livet og i virkelighetens verden så er det ikke godt å besøke graven til han som var kjæresten din gjennom så mange år! Det er vondt, og det er trist.
Nå burde jeg egentlig snu dette til noe kjekt, men sånn som jeg hadde det i går, så tenker jeg at dette er ærlig - det var en veldig trist dag i går og det skal det få lov til å være.