Dugnad

Lørdag var det dugnad i hagen min. Trude og Tone med familier skulle komme å ta et tak for meg. Dessverre ble Andreas syk, så det ble familien Nygård som stilte mannsterke opp! Først kom Lars og Sofie, og mens Sofie og mormor puslet med sitt, så satte Lars i gang! Trøste og bære - det skjedde ting fortere enn jeg klarte å snakke! Busker som ikke hadde klart vinteren ble gravet opp, kompostbingen ble tømt, og hjulet på trillebøra ble fikset! Det var litt morsomt egentlig. Det hjulet har vært uten luft i flere år, og Einar sa flere ganger at han ikke kunne bruke trillebøra fordi hjulet var ødelagt. Lars skrudde det løs, kjørte til en bensinstasjon og før jeg visste ordet av det var alt orden og den kunne brukes som bare det! Så kom Trude og guttene. Lille Trude spurte hvilke planter jeg ville ha gravd opp. Jeg var i ferd med å si at "du må ikke sette i gang med det - det er alt for tungt!" Jeg har nemlig ikke sjanse på å grave opp så store ting. Men når hun så på meg med like bestemte øyne som sin oldemor, så holdt jeg klokelig munn og viste henne hva jeg ville ha gjort. Hun gikk på med dødsforakt, og med de kjempekreftene hun har så ble ikke bare plantene gravd opp! Hun grov så spaden brakk! - og det var en voksen og solid spade! Hvor ble det av den lille Trude som aldri noen gang har vært berømt for sin fysiske overlegenhet? Jeg skal aldri mere si lille om henne, og jeg skal definitivt ikke snakke om fysisk styrke! Men "digre Trude" er kanskje heller ikke å anbefale? Nå er det fjernet visne busker, masse gammelt rusk og rask, og nå tror jeg hagen min skal nærme seg håndterlig for meg. Det var et kjempelass Lars kjørte til Sele med. Etter at de var ferdige var det tid for grill og kos. Og is, selvsagt! De jobbet så iherdig at jeg ikke gjorde noen ting ute, men heldigvis var det tre små som kunne være med mormor! Daniel og Sofie hadde jobben med å klippe hodet av de tulipanene som var "råtne" som Sofie sa. Noen syntes hun var så fine at vi lagde en liten oppsats av de, men det var så kjekt å klippe at de som før ble ansett som fine, etterhvert ble "råtne" så de måtte til pers!
I går hadde jeg egentlig tenkt å pusle litt i hagen i det fine været, men det ble en dag med bare "Brødrene Karamasov" og å sitte ned for meg!
I år kveld så jeg film på TV - 13. dager. Cubakrisen. Det var ganske rart å se. Dette skjedde akkurat de dagene jeg ble 11 år, og selv om jeg ikke visste så nøye hva som skjedde, så husker jeg veldig godt den fortettede stemningen i huset. Far og mor hørte nyheter hele tiden, det var mye snakk og mye alvor, og jeg husker at jeg var veldig redd. Vanligvis når jeg var redd kunne far berolige meg med å si at "det er ikke så farlig, jenta mi", men den gangen sa han ikke det. Han var offiser i Hæren og jeg husker enda at han måtte være i beredskap og måtte kunne nå leiren på 20 minutter. Vi skulle et eller annet, og han ringte til leiren for å gi beskjed om hvor han var og når han kom tilbake. Når jeg så filmen i går, så kjente jeg igjen følelsen av at "dette er skummelt", og jeg var - og er ennå - glad for at det gikk godt!