Fotballkamp med Daniel

I går var det kamp igjen - Orstad - Varhaug 2, og denne gangen skulle Daniel være med! Snakk om heldig mormor! Jeg hadde tenkt å koke kakao, men plutselig gikk tiden fra meg, så det ble litt annen niste i stedet. Alle vet jo at når man går på fotballkamp skal man ha det koselig, og litt godteri gjør definitivt susen i så måte! Jeg hentet Daniel og vi kjørte opp til banen. Der var det flere baner og flere kamper, så vi måtte tenke litt før vi fant det rette. Daniel var i kjempeform og hadde mye kjekt å fortelle, så tiden fløy. Vi var litt tidlig ute, så vi fant oss et lunt sted hvor Daniel kunne drikke litt brus og vi kunne vurdere spillerene. Først og fremst måtte vi finne Espen, og det var ikke veldig vanskelig. Det vanskelige var å finne ut hvilken nummer han hadde, for han var av de siste til å få av seg overtrekksjakken. Nr. 17 alt i orden. Kampen i gang og Daniel sa: "Mormor, Espen jogger jo bare!" Jeg lover - det var bare noen få sekunder, ellers var det full fart. Vi sto langs linja, Daniel hadde mye å fortelle samtidig som vi fulgte kampen. Det er utrolig flott å følge en stor gutt på 8 år midt i tannfellingen som har så mye å fortelle og så mange tanker å dele! Mormor ble litt stresset når Orstad etter hennes mening tok livet litt for mye med ro, men så ble det mål og vi kunne juble! Vi fikk stor grunn til å juble mange ganger, hele fem faktisk! "De grønne" som vi kalte de, klarte bare to, så her ble det seier til Orstad - igjen. Denne gangen var det faktisk litt flere enn Daniel og jeg som så på, så nå tenker jeg publikum begynner å komme også!
Det ble litt sent, men så er det langhelg, og alle kan sove litt lene. "Takk for i dag, Daniel", sa jeg.
"Vær så god!", svarte Daniel.
Heia Orstad

Daniel koser seg med litt brus mens vi venter på at dommeren skal blåse kampen i gang.


Her er Daniel ivrig tilskuer - vi må stå på linja, ellers får vi ikke fulgt skikkelig med.