Gressklipper

I går var det opphold og fint vær og flere av naboene klippet plenen sin. Min var mer enn høy, så det var på tide at jeg fant frem klipperen her i huset også! Etter en joggetur er det å klippe plenen en fin avslutning før dusjen. Jeg syns jeg har kontroll på klipperen, den startet så "lett som en plett" som Einar pleide å si, og jeg fikk gå en runde før det var bom stopp. Bensin, tenkte jeg, og fylte opp med bensin. Her er jenta si som klarer brasene! Startet på nytt, men der var det ingen respons. Da måtte det være batteriet som var utladet, så jeg satte den på lading. Ergerlig også - plenen så virkelig ikke ut med en stripe kort gress og resten overgrodd. I dag tidlig prøvde jeg på nytt. Klipperen startet og alt var bare sol og glede - en liten runde. Omsider skjønte jeg det: Plenen var for høy, så jeg måtte skru opp klipperen! Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde hatt noen å skylde på, eller noen å forsvare meg overfor, men nei, det ble bare en samtale med meg selv i mitt eget hode. Etter at jeg hadde skrudd den opp, gikk klippingen som en lek. Så var det til rake sammen gress, skru klipperen lavt igjen og så gå over en gang til. At jeg ikke tenkte på det i går? Da hadde jeg hatt det mye enklere, for da var gresset tørt og jeg kunne fremdeles føle meg flink. Mens jeg strevde med dette litt fuktige gresset tenkte jeg - mon om det finnes en lov som sier at sånne som meg helst ikke bør ha hage?