Mammografi

Etter at vi har passert en viss alder, blir vi trutt og trofast invitert til mammografi - det er vel hvert andre år, tror jeg. I dag var det min tur igjen, og siden jeg hadde fått time litt sent på dagen tenkte jeg det var best å ta toget. Finne parkeringsplass i Stavanger er èn ting, verre er det å kjøre motorveien hjem midt i den verste køen. Med toget kom jeg litt tidlig, og det er bare kjekt, for det er nok av blader å kose seg med! Forsinkelser finnes ikke på Mammografisenteret, der er det effektivt så det holder og vel så det! På tiden, eller litt før, så er det inn til første avdeling. Der er det betaling, og å svare på noen enkle spørsmål. Samt "kle av deg på overkroppen" sånn at de kan inspisere hud og utseende på puppene dine. Du føler deg enormt flott der du sitter på en stol, halvnaken og med armene over hodet! Men - dette er viktig, så det gjør man! Så er det inn til de to damene som tar bilder. Da er det å stille seg opp foran apparatet og så må man etter beste evne prøve å være filledukke! Du blir bøyd og dyttet og strukket og haka opp og hold deg der og så løfter de elegant en pupp over på glassflaten. De kan sine saker, og jobber effektivt samtidig som de klarer å være koselige. Når alt er sånn som de vil ha det, så senker de øvre del av "presså". Da blir du klemt godt sammen, for å si det sånn, og det begynner å bli en smule vondt og ubehagelig. Så presser de litt til, og når du kjenner at nå er det så vondt at det ikke er til å holde ut - så presser de bare litt til! Så stikker de bak en vegg for å ta bildet, og så - endelig - kan du puste! Så er det klar for neste bilde! To bilder på hver side skal det være, så her er det bare til å holde humøret oppe og tenke gode tanker! Det hele er over på rundt fem minutter, og så er det ut i sola igjen! Ikke er det vondt lenger, heller. På toget hjem traff jeg Mariann som hadde vært ute i samme ærende som meg, og vi var skjønt enige om at det er greit å være ferdig! Men - om rundt to år er det på an igjen, og vi er jo damer og ikke pyser, så vi stiller med freidig mot! Det er godt å bo i et land hvor man blir passet så godt på!

Med Tone til Tonje og Espen

Det var to lys våkne damer/jenter som var klare klokken 06:00 om morgenen onsdag 28 april, for nå, endelig, skulle vi reise til Tonje og Espen. Det var meningen at Trude skulle vært med også, men dessverre så kunne ikke hun denne gangen. Tone og jeg var tidlige på Sola slik at vi fikk sjekket inn og rusle rundt og kose oss i Tax Free'en! En av damene som satt i kassa hørte at jeg var forkjølet og hun anbefalte "konJAKK" på det varmeste. Vi galnet oss til og kjøpte litt til en kopp kaffe, men etter en bitte liten slurk skjønte vi at det gikk ikke! Det får være måte på galskap! Vi gikk heller til gaten og ventet på å få gå ombord. Flyet var i rute og turen gikk som en drøm! Med Tone som reisefølge ble det ikke et sekund ledig hverken til å sove eller til å løse kryssord!
:
Tone er en fornøyd flypassasjer!
I Krakow sto Espen klar for å hente oss og det var utrolig mye koseligere å bli kjørt av han enn av en ukjent drosjesjåfør. Han hadde til og med tatt med litt mat til oss, men vi var jo så gira at vi tenkte ikke på mat. Det var egentlig greit, for han ga beskjed om at han hadde "åde de beste". Han var sulten, må vite, og det var lang reis!
Tone var over seg av begeistring for skiltene i Polen - tenkt, et skilt som viser "Fare for snø"! For ikke å snakke om fare for "Jente med slikkepinne"!!
Vel fremme i Martin kom Tonje stormende ut av døra, og den klemmen som vi fikk var virkelig god! Godt å klemme litt på småjenta si! Espen laget en herlig varm lunsj og Tonje hadde bakt brød til - gjett om det smakte!! Mens Espen var på trening gikk vi jentene en liten tur i butikken og litt i gata. Det er utrolig godt øl i Slovakia, og vi måtte sette oss ned på en uterestaurant for å smake! Det var litt kaldt, men må man så må man!

Vi tenker på hvor vi er og hvor vi skal gå!
Om kvelden hadde Tonje og Espen tenkt at vi skulle kjøre, siden vi hadde bil, til en restaurant - Harley Davidson(?) litt utenfor byen. Der spiste vi i store mengder og hadde en fortreffelig kveld!

Det var flere norske studenter der, og en av de var så grei at han tok bilde av oss. Ingen tvil om at vi koser oss!
Litt tid til bare å sløve og slappe av ble det også - men ikke for mye av den sorten! Vi måtte jo ut på joggetur, og Tonje viste oss sin joggeløype. Jeg hadde løpt den før, og jamen husket jeg litt igjen av veien også! Vi - og særlig Tone - må ha vært utrolig flotte, for til og med sykebilen med blålys og sirener vinket til oss!

Torsdagen var den dagen da vi bare hadde god tid, løp en tur, og resten av dagen bare koste vi oss hjemme. Espen laget mat og søstrene sisters slappet godt av og koste seg med et glass vin før maten.
Etter maten var det tid for brettspill, og la det være sagt med en gang: Spille sammen med tre som hater å tape er en utfordring! Tone hadde så mye på hjertet i forhold til spillet, brikkene hun fikk, det at en av oss la brikken "akkurat der eg sko legge!" at jeg lo så godt som jeg ikke har gjort på flere år!

Tone og Espen skjønner at dette går filleveien og vil definitivt ikke komme i nærheten av hverandre! Ikke vil de se brikkene til hverandre heller!!

Fredag reiste vi til nærmeste by - Zilina, kanskje det staves, og der var det shpping på gang! Vi tok toget, og for riktig å forstå at vi var i et annet land, så valgte toget i dag å stå stille på en stasjon "in the middle of nowhere" en times tid! Opplevelse! Det gjorde sitt til at vi ikke fikk så lang tid i byen, men pytt pytt, moro var det lell! Litt slitne etter et lang dag på et langt tog ble det middag ute om kvelden. De fant et stille sted til oss, med de grønneste vegger man kan tenke seg! Men, maten var god, og selskapet var upåklagelig! Vi - eller de - hadde ikke tatt skrekken, så det ble spilling og prating til langt på natt. Lurer på om de visste at de hadde med seg gamlemor på dette?? Vi fikk forresten en riktig god prat hvor vi ble enda bedre kjent med hverandre!

Tone og jeg snakket om at det er utrolig hyggelig å besøke Tonje og Espen. Stemningen i hjemmet deres er så varm og god, og man føler seg så velkommen! De hadde virkelig lagt seg i selen for at vi skulle ha det så hyggelig som det er mulig, og det lyktes de til fulle med!!

Her inntar vi en bedre lunsj i Zilina, og utsikten er formidabel! Jeg sitter igjen med minner av masse god mat, gode pratestunder, enormt mye latter og glede og følelsen av å være velkommen!
Tusen takk for at du er sånn et herlig reisefølge, Tone! Turen hadde ikke blitt den samme uten deg! Og tusen hjertelig takk for at dere gjorde dette til et uforglemmelig besøk Tonje og Espen!!

Bergenshelg med barnebarn

Sist fredag var det en spent mormor og Daniel som la ut på tur! Daniel er blitt 10 år, og jeg har bestemt at når 10 års dagen er passert, så skal barnebarna få være med på en tur med mormor. Vinn vinn situasjon, altså! Daniel og jeg skulle til Bergen og vi skulle kose oss! Det var vel den eneste planen vi hadde - vi skulle kose oss og gjøre det som vi, eller Daniel, hadde mest lyst til! Den eneste betingelsen som ble satt var at vi skulle være ærlige mot hverandre og si hva vi virkelig ville. Flyturen gikk som er røyk, og vi fant både flybuss og hotell! Lett som en plett! Daniel er uendelig lett å glede - han syntes det var storveis bare å få lov å ha full kontroll på TV'n. Det begynte å kveldes, og vi måtte ha litt mat. Pizza er gode greier, og vi fant oss en Peppes og spiste og koste oss. Så var det tilbake til hotellet, hvor vi satt oss i senga med snop og diverse og hadde fredagskveld. Ville ikke bytte med noen!
Lørdag var det tur til VilVite som sto på planen, og etter frokost og et par runder med kortspill la vi i vei. Jeg hadde funnet meg et kart, og vi studerte begge kartet nøye før vi besemte oss for hvilken vei vi skulle gå. Mens vi gikk, så kom vi til Bybanen og da ble valget enkelt - vi tok banen og fikk bare et par skritt å gå!
Daniel passet kartet, og fulgte med på at vi gikk av der vi skulle.

VilVite er virkelig å anbefale! Der var vi i flere timer og tiden gikk som en røyk. Daniel fikk kjenne hvordan det er å kjøre MC i sterk storm, han fikk måle farten på skuddet når han sparket fotballen i mål - 58 km/t - og fikk styre supplaybåt. Styre båt "på skikkelig" er noe helt annet enn å spille DS! Båten er tung å styre, og den fortsetter å svinge lenge etter at du har bestemt at den skal slutte! Vi forsøkte også å bygge en liten rakett, og hemmeligheten her var at vi måtte samarbeide for å få det til. Vi er suverene på samarbeide!!
Som en ekstrabonus fikk vi også med oss fysikk med fysiker Andreas Welle - tror jeg han heter. Her var det fysikk og energi og mye moro! Vi fikk tips om noen triks vi kunne prøve hjemme - for eksempel slippe en badehette full av vann over hodet på en venn og se om den setter seg godt på hodet!

Etter mange timer dro vi tilbake til sentrum og hadde vel egentlig tenkt å handle litt. Men, som Daniel sa - det går ikke å handle på tom mage, mormor! Han har så evig rett! Det ble ikke mye handel, men det ble burger og en herlig kveld på rommet vårt! Vi hoppet i koseklær, hadde nok av godt å spise, kortspill og TV. Dette er så herlig, mormor, sa Daniel der han lå på magen og så på TV, småpratet med meg og ble massert under føttene!

Søndag tok vi det med ro om morgenen. Spiste frokost og koste oss med å spille kort og Yatzy på rommet. Etter hvert gikk vi opp til Akvariet og fikk oss enda en opplevelse! Vi kom i rett tid til selshow og det var moro! Inne gikk vi og så på fisk og vi fikk også med oss tunnelen. Der gikk vi med vann på alle kanter, og haiene svømte over oss! Vi fant slanger og krokodiller, og jamen fikk vi tid til å se at krokodillene fikk mat også! Han som matet de måtte være veldig forsiktig, for de står i ro og ser fredelige ut, krokodillene, men jamen er det sprett i de når det ser ut som mat over de!

Der var det også en karpedam, og når vi - eller Daniel da - holdt hendene nedi, så kokte det rundt hendene hans! Spennende!
Tiden fløy og snart var det på tide å finne flybussen for å reise hjem igjen. Jeg tror vi begge var full av glede og gode minner fra en herlig helg hvor vi oppfylte det vi hadde bestemt oss for - vi skulle bare kose oss og gjøre det som Daniel hadde lyst til! På vei hjem sa jeg at jeg lurte på hvordan det skulle gå nå, når jeg ikke hadde Daniel å snakke med om kvelden. "Nå kan du jaffal legge deg så tidlig som du vil, mormor", svarte barnet som blir trøtt lenge etter meg om kvelden!

Takk for turen, gode Daniel!!

Stavtjørn, ski og snø!!

Etter et bilde av damene ved frokosten, så følger et lite knippe av stemningen fra Eivind, meg og ungene!






Fredag til søndag hadde Judith invitert damene til ski, strikke, kos og god mat helg på hytta på Stavtjørn. Vi hadde det fantastisk koselig, skravla og strikkepinnene gikk, og jamen fikk beina prøve å gå litt på ski også!
Generøst sa hun at jeg kunne få låne hytta i noen dager sånn at jeg kunne ta meg Eivind og barnebarna opp på skitur!Jeg sendt melding om tilbudet til Trude, Tone og Eivind og det var umiddelbar og gledelig respons! Dette var et enormt tilbud! Jeg fikk beskjed om at min jobb var å pakke mine egne ski - de skulle tenke ut alt i forhold til mat og drikke! Jeg kom hjem fra fjellet søndag ettermiddag, og mandag morgen var det avreise på ny! Det var en herlig gjeng som fikk plass mellom mat, ryggsekker og diverse i bilen til Trude og Lars! Turen opp gikk ganske greit - litt utrfordring med glatt vei og tilslutt så mye snø at vi ikke kunne se veien! Alle bar sin egen sekk og gikk greit de ca 5 - 10 minuttene opp til hytta. Det tok vel ca 5 sekunder før alt var kaos med klær, sko, votter og diverse! 5 lykkelige barn bestemte hvor de skulle sove og alt var bare glede!
Tirsdag våknet vi til strålende vær og etter frokost tok onkel Eivind med de store på tur. Kakao og sjokolade og brus i sekken, og så la de i vei! Benjamin og jeg hadde litt å rydde før vi også gikk ut en lang skitur med sjokolade! Han ble utrolig mye stødigere på ski etter bare litt trening!
Tone hadde bakt pizzasnurrer og det ble den perfekte lunsjen! DS'ene kom fort fram når alle var inne, men når sola skinner vil vi ut! Eivind bygde hopp og guttene hoppet! Det var utrolig gledelig å se alle barna ute! Røde kinn, ivrige barn som drev med skihopp, bygde snømann eller hytte, akte på akebrett eller satte utfor en bakke så mormor måtte utfordre seg selv for å stå ned. Benjamin sto støtt ned bakken!
Kyllinggryte til kvelden og vi satt alle med varme, røde kinn etter flere timer ute i snøen. Onkel Eivind og guttene spilte Yatzy og UNO - dette var noe de likte! Jentene hadde stadig store utfordinger til onkel Eivind, for han skulle ikke si ja eller nei og divere andre ord, og jubelen sto i taket når han ikke klarte det!
Alle var snille med hverandre og hjalp til når det trengtes. Jeg la merke til Andreas som så tålmodig forklarte noe for Benjamin, men da jeg skulle ta bilde for å få med meg stemningen så måtte DS'en lades!
Onsdag kom Tone og Trude opp til oss. Da var det regn men været har aldri hindret oss i å ha det kjekt! Vi gikk en liten skitur og hadde god tid, men til slutt var det tid for pakking, vasking og hjemreise!
Jeg var hjemme i 19 tiden om kvelden, full av glede og takknemlighet for at jeg fikk låne ungene og fikk oppleve tre fantastiske dager sammen med de!
En stor takk også til Sven og Judith som så raust lånte ut hytta si!

Skummelt - skummelt

I går da jeg kom hjem fra jobb og handletur sto sykkelen til Eivind utenfor. Det var jo veldig kjekt å få et lite, uventet besøk på en vanlig mandag! Jeg hadde kjøpt med meg to stykker fersk torsk, og dermed ble det god middag på oss også! Jeg skulle ut og løpe en tur, mens Eivind ruslet for å handle litt melk og bacon, slik at vi fikk oss et herremåltid med fersk torsk, hvit saus og bacon!
Men så - under middagen så ringte det på døren og der sto det noen skrekkelig skumle personer som sa "knask eller kne". Heldigvis så hadde jeg sørget for litt knask, for jeg vet jo veldig godt at de to skumle er så kjempesnille og greie inni. Det var bare utenpå det var skummelt! De måtte jo inn så jeg fikk tatt bilde av de - og onkel Eivind spurte om de ikke ble redd for å se seg selv i speilet når de var så skumle! Men nei da, de var skumle og tøffe så det gikk godt!
Her er de skumle personene:
Selv om de er skumle så er de veldig greie - og det var vanskelig for de å ikke smile! Godungene mine!!

Morgenstund med joggesko

For en tid siden så var Trude i Amsterdam og løp halvmaraton. Spreke jenta! Hun kom etterhvert på den geniale ideen at både Tone og hun og jeg skulle ta oss en tur og løpe rundt Frøylandsvannet. Det skal visst være rundt 18 km. Jeg må si jeg syntes det hørtes noe langt ut - det er flere år siden jeg sprang rundt 15 km, så jeg var litt i tvil om jeg ville klare det. Tone, fighteren, var klar som et egg, og jeg kunne vel egentlig ikke være værre. Dessuten så er det bare så utrolig kjekt å løpe, og sammen med jentene mine kan det vel egentlig ikke bli bedre! Vi avtalte å starte klokken 8 søndag morgen. Lørdag ettermiddag husket jeg at vi skulle stille klokken, så jeg spurte om vi ikke burde starte halv åtte - da var jo kroppen vår innstilt på halv ni. Jo da, det var greit.

Halv syv søndag morgen tikket det inn melding fra Trude. Hun var lys våken og klar til langtur! Tone var klar hun også, så klokken 07:00 startet vi fra meg. Trude hadde med vann til alle, og hun hadde hodelykt så vi kunne se. Startet i småmørket altså. Jentene tok ut i et drepende tempo, men var snille og satt ned farten sånn at jeg ikke ble utslitt før vi kom til Kverneland. Været var fint og skravla gikk, og vi sprang mot dagen. Det var rett og slett utrolig kjekt! Fra Bryne så er det grusvei og skog, så vi hadde gjemt det beste til slutt. Jeg skal gladelig innrømme at når det var noen kilometer igjen, så var jeg dyktig sliten i beina, mens de to andre kvitret at nå er vi snart fremme! Trude sjekket med den flotte klokka si, og Tone optimistisk som alltid, slo glatt av et par kilometer for meg! "Nå er det bare 3 kilometer igjen", sa hun - men hun lurte ikke meg, for jeg visste at det var minst 5! Men, sånn småprat er god for humøret, og når humøret er godt, så går bare bena! Trude med den flotte klokka langet ut de siste kilometerene, Tone hang på og jeg var liksom "desserten" der jeg kom til sist. Opp siste lille bakken - utslitt - men så, der var det jamen krefter igjen til å lange ut helt til slutt! Gjett om vi var fornøyd med oss selv?! Vi måtte ta noen skrytebilder, og riktig skryte av oss selv! Særlig var jeg fornøyd med at det gikk bare et lite minutt før puls og kropp var helt på plass igjen. Det er helt sikkert at suksessen må gjentas - men ikke for ofte - da blir vi bare så stolte av oss selv at det blir rett før vi tror vi er noe!! Noe annet er at etter en sånn tur så kommer ofte spørsmålet - hvor lang tid brukte dere? Det er feil spørsmål - og jeg har ikke peiling. Rett spørsmål er - var det kjekt? Ja - kjempekjekt!!

Hverdag

Nå er det virkelig lenge siden jeg har vært innom! Jeg har flyttet til "slottet mitt" på Klepp og synes det er herlig med mindre plass og hvor alt er rimelig nytt - og ingenting lekker!!
Det har vært en travel tid, men uhyre kjekk tid med gode hjelpere og gode råd! Etter en uke eller vel så det fant jeg ut at nå måtte jeg gjøre noe med vinduer og gardiner. Det som hang oppe var ikke helt innenfor det jeg liker best, så det ville jeg skifte ut. Jeg handlet inn gardiner og persienner og gardinstenger og verktøy og da jeg skulle gå ut av butikken med et uhåndterlig lass, var det to snille damer som forbarmet seg over meg og hjalp meg til å få bedre tak. Jeg tenkte at det å skru opp dette var noe som jeg burde og måtte og skulle klare alene. Jeg kan da ikke være helt hjelpesløs heller! Men, så er det det at etter at jeg var så syk, så har jeg ganske dårlig balanse, og kombinert med stive nakkemuskler ville det si at når jeg sto på en stol for å skru så gikk jeg rett i veggen! Skruene datt selvsagt ned og alt var egentlig pyton! Men, når nøden er størst er ikke Tone mange minutter unna -"eg komme om ti minutter - har du vin?" sa barnet! Da gikk det unna - Tone skrudde og jeg var handtlanger. Tone trengte "den med tal på" og fikk den. Etter litt avansement ble den forfremmet til " den som vise' elleve" - og etter at hun nesten var blitt utlært snekker ble den jamen til en tommestokk! Alt fikk sin plass og jeg ble veldig fornøyd. "Nå er det blitt mor her", sa Tone. Det var nydelig å gå ned og se på stua mi nesten morgen!
I dag er det ganske rolig dag, så nå tenkte jeg at nå får jeg henge opp bilder. At det var en sånn utfordring visste jeg faktisk ikke! Vi har jo alltid vært to, og alt går mye lettere når man har en annen som kan være med å se! Jeg har mål og spikret, dratt ut spiker og vært veldig misfornøyd! Jeg har målt feil, og hengt opp feil, og på toppen så var det dette med balanse da. Nå har jeg nettopp gått ned av skammelen, rullet over puffen og i gulvet - nå er det nok! Nå får det henge som det henger. Etter hvert får jeg besøk av både den ene og den andre og nå satser jeg sterkt på gode råd og sikkert litt hjelp også med spiker! Jeg kan mye her i verden, men stå på stoler og se oppover, nei det er virkelig ikke min greie!