Monday, October 31, 2011

Morgenstund med joggesko























For en tid siden så var Trude i Amsterdam og løp halvmaraton. Spreke jenta! Hun kom etterhvert på den geniale ideen at både Tone og hun og jeg skulle ta oss en tur og løpe rundt Frøylandsvannet. Det skal visst være rundt 18 km. Jeg må si jeg syntes det hørtes noe langt ut - det er flere år siden jeg sprang rundt 15 km, så jeg var litt i tvil om jeg ville klare det. Tone, fighteren, var klar som et egg, og jeg kunne vel egentlig ikke være værre. Dessuten så er det bare så utrolig kjekt å løpe, og sammen med jentene mine kan det vel egentlig ikke bli bedre! Vi avtalte å starte klokken 8 søndag morgen. Lørdag ettermiddag husket jeg at vi skulle stille klokken, så jeg spurte om vi ikke burde starte halv åtte - da var jo kroppen vår innstilt på halv ni. Jo da, det var greit.

Halv syv søndag morgen tikket det inn melding fra Trude. Hun var lys våken og klar til langtur! Tone var klar hun også, så klokken 07:00 startet vi fra meg. Trude hadde med vann til alle, og hun hadde hodelykt så vi kunne se. Startet i småmørket altså. Jentene tok ut i et drepende tempo, men var snille og satt ned farten sånn at jeg ikke ble utslitt før vi kom til Kverneland. Været var fint og skravla gikk, og vi sprang mot dagen. Det var rett og slett utrolig kjekt! Fra Bryne så er det grusvei og skog, så vi hadde gjemt det beste til slutt. Jeg skal gladelig innrømme at når det var noen kilometer igjen, så var jeg dyktig sliten i beina, mens de to andre kvitret at nå er vi snart fremme! Trude sjekket med den flotte klokka si, og Tone optimistisk som alltid, slo glatt av et par kilometer for meg! "Nå er det bare 3 kilometer igjen", sa hun - men hun lurte ikke meg, for jeg visste at det var minst 5! Men, sånn småprat er god for humøret, og når humøret er godt, så går bare bena! Trude med den flotte klokka langet ut de siste kilometerene, Tone hang på og jeg var liksom "desserten" der jeg kom til sist. Opp siste lille bakken - utslitt - men så, der var det jamen krefter igjen til å lange ut helt til slutt! Gjett om vi var fornøyd med oss selv?! Vi måtte ta noen skrytebilder, og riktig skryte av oss selv! Særlig var jeg fornøyd med at det gikk bare et lite minutt før puls og kropp var helt på plass igjen. Det er helt sikkert at suksessen må gjentas - men ikke for ofte - da blir vi bare så stolte av oss selv at det blir rett før vi tror vi er noe!! Noe annet er at etter en sånn tur så kommer ofte spørsmålet - hvor lang tid brukte dere? Det er feil spørsmål - og jeg har ikke peiling. Rett spørsmål er - var det kjekt? Ja - kjempekjekt!!

2 comments:

Siri said...

Eg var imponert over at du klarte å følge de Kari og enda mer imponert er jeg nå når jeg har sett skoa du sprang på, crogs :-)

Tonje og Espen said...

Så spreke og flotte folk! Dåkke e' fine :)
Nå gleder jeg meg til jeg også skal få være med, må bare legge meg i hardtrening først ;)