Det står i stjernene...

En av bonusene jeg får når jeg går til frisøren er at jeg får holde meg oppdatert på ukebladfronten. Denne gangen var det Hjemmet jeg fikk i neven mens jeg ventet, og jeg koste meg med det. Jeg kom til siden "Det står i stjernene" - eller noe deromkring, og da sto det for mitt stjernetegn at jeg skulle få penger! Det er jo ikke så vanskelig å spå forresten, for i desember er det halv skatt.
I dag fant jeg omsider posen med "til og fra" lapper og bladde igjennom de, samt mange gamle julekort fra diverse foreninger. Einar samlet samvittighetsfullt på alt. Midt i bunken ligger det fire uåpnede konvolutter med "til Kari og Einar", "til Tonje" og "til Eivind" fra bestemor! Der lå hundrelappene som hun nok ga til oss for noen år siden! Jeg har alltid kjøpt gave til oss for pengene fra henne så gave har vi fått, men konvoluttene hadde vi altså bare pakket ned en gang sammen med mye annet. Har jeg mottatt penger eller? Ja, det er vel mulig at det er to andre som gjerne vil ha sine konvolutter eller er det sånn at finner'n er vinner'n?

Ny pynt i vinduet!

Nå nærmer julen seg med stormskritt, og det kommer stadig frem litt mere pynt i heimen! Jeg er et barn som er vokst opp med Asbjørnsen og Moe's eventyr, så nissene blir tatt frem i jula! Englende får være fremme alltid!
Ryggen min er svært kranglete, men jeg tenkte jeg fikk handle litt i går. Det var ikke så lurt, men før jeg måtte snu fikk jeg kjøpt ny pynt til vinduet. Denne gangen ble det et hjerte med lys inni. Det skulle henge i vinduet ved trappa ned til kjelleren. Denne gangen var jeg lur og tok med meg gardintrapp og hadde alt i orden! Selve operasjonen med å henge opp var jo et lite mareritt, men jeg fikk det til! Etter at gardintrappa var ryddet på plass, så jeg at det var visst ikke helt i orden likevel. Det var en ledning der som sikkert skulle opp og ikke bare henge ned! Filler! Nå tenkte jeg at jeg var blitt så flink at jeg bare kunne bruke en stol og så klatre elegant opp. Jeg kom meg opp, og fikk det til. Men det var uhyre vanskelig, for jeg må holde meg godt fast med den ene hånda og det er ikke lett å fikse alt med bare en ledig hånd! Jeg følte meg virkelig flink da jeg hadde klart det! Men - så kom jeg meg ikke ned igjen! Ikke tale om. Det var holde fast med ei hånd, strekke benet og tåa, krampe, prøv igjen. Stønn! Jeg sto nå der og tenkte at døra er låst, det er ingen jeg kan rope på, og telefonen er på kjøkkenet. Ja - til slutt klarte jeg det jo, og nå har jeg ryddet ordentlig opp etter meg. Ingenting gikk i stykker.
Jeg er et menneske som takker for mine velsignelser. Hver kveld tenker jeg gjennom dagen og takker for de gode tingene den dagen. Samme hvordan livet er, så er det alltid en stor eller en liten ting å takke for. For eksempel at det ikke er noen hjemme som kan bivåne på mine gymnastiske øvelser når jeg driver utagerende oppheng av julepynt!

Noen dager

er ikke lik andre dager. Fredag våknet jeg opplagt og fornøyd og med arbeidslyst! Satt på vaskemaskinen og fikk vært litt husmor før jeg måtte gå. Jeg er så heldig at jeg har fått være litt vikar i barnehage og det er til berikelse! Kan det tenkes noe så vakkert som et lite barn som så tillitsfullt setter seg på fanget ditt, eller som kommer med en godt knyttet neve for å vise deg en skatt i sandkassen?
Etterpå var det hjem til litt mat, og det er da latskapen tar fatt! Det er jo så herlig å bare sitte med tekoppen og ei bok at det er bare med stor vilje jeg kan reise meg opp. Jeg ville ordne med litt lys til jul og tenkte at jeg ville sette den 8-armede i vinduet ved kjellertrappa. Det var jo lurt! Det er høyt opp og jeg måtte strekke meg i full lengde og litt til. Krampe i låret! Strekk på nytt - krampe igjen! Det står en gardintrapp i garasjen, men klatre i gardintrapper er en risikosport som jeg ikke bedriver! Til slutt fikk jeg det til og så var det å finne ledning. Ledninger. Det er langt fra vinduet til kontakten. Fant til slutt det jeg lette etter og satt igang med friskt mot. Da datt hele stasen ned i hodet på meg! Jeg dro litt for hardt i iveren etter å bli ferdig. Fikk tilslutt alt til, selvom den sto litt pa halv åtte så tenkte jeg at det går sikkert godt. Stakk i kontakten - men da hadde hele lysestaken tatt kvelden! Ikke lys samme hva jeg prøvde! Det er Tonje sin, så jeg må nok finne en ny før hun kommer hjem!
Ellers - i klesvasken hadde det gjemt seg en kulepenn! Det er store blekkflekker på arbeidsskjorta mi, laken, dynetrekk og i det hele tatt! Prøvde med klorin, men det eneste jeg oppnådde da var at lakenet fikk en interressant farge. Den er det motsatte av fin!
Er det en moral her? Kanskje at man ikke skal gjøre ting i full fart, men som politimester Bastian - først skrive ned og så tenke nøye over saken!

Lunsj i høyhuset

I går fikk jeg oppleve noe kjekt! Guri på jobb har hatt stor dag, og i den anledning inviterte hun hele kontoret på lunsj i det nye høyhuset på Bryne. Helt på toppen, i 13. etasje, er det en bar og spisested som eies av Alf Inge Håland. Kanskje det er flere eiere forresten - det husker jeg ikke. Det var utrolig flott! Jeg har vært på bar i på SAS hotellet i Oslo, den er også høyt oppe med utsikt over byen, men dette var enda kjekkere! Høyt oppe med store vinduer rundt det hele, slik at vi kunne se utover hele Jæren. Jeg så etter huset til Trude og Lars, men jeg er ikke sikker på om jeg så det. Været var flott så vi kunne virkelig nyte utsikten. Vi fikk også gå opp på taket for å nyte enda mere utsikt. Jeg tenkte med meg selv at dette må bli et sted hvor mange folk får lyst til å gå! Maten var nydelig, og alt var nytt og fint. Og - som ihuga Brynepatriot så var det ikke lite stort å ikke bare se, men også snakke med "Alfi" him self! Jeg prøvde alt jeg kunne å oppføre meg skikkelig og snakke fornuftig - kom inn på at det måtte være litt av en jobb å vaske trapper når man hadde 13 etasjer ned. Tenker nok at det hørtes svært klokt og fornuftig ut!
Så - Sky bar eller hva den heter i Oslo er flott. Man ser utover hele Oslo med høye hus og masse lys, men hva er det mot den flotte naturen vi har her på Jæren? Så hvis man vil nyte flott norsk natur og Brynebyen, samtidig som man er inne på et hyggelig sted, så er en tur i høyhuset på Bryne noe man absolutt bør unne seg!

Advent

I går var det første søndag i advent. Jeg hadde koselig besøk av Johanne fra fredag til lørdag og lørdagskvelden kom Tone Birkeland til meg og vi hadde en framifrå kveld med god mat og mye prat og latter. De lilla lysene mine kom aldri lenger enn til kjøkkenbordet!
I går etter frokost tenkte jeg at jeg fikk lage litt advent i huset og dro ned stigen til loftet. Jeg fant kassene med juleting, men kunne ikke huske at de var SÅ tunge! Litt ustødig er jeg jo også, så jeg tenkte med meg selv at her må det noen barn til for å få alt opp igjen! Så fant jeg en plastpose med noe oppi og tenkte jeg fikk ta ned den også. Så var det en nydelig lilla oppsats med lys og lilla kuler som snille Tonje kjøpte til meg i fjor! Jeg hadde vært borte, og da jeg kom hjem hadde hun pyntet så fint med lilla duker og kjøpt denne nydelige oppsatsen til meg! Jeg ble rørt til tårer i går og var så takknemlig - og tenkte - du store min, jeg må virkelig ha vært veldig langt nede i fjor jul! Jeg tror jeg bare utførte det jeg skulle og bare holdt meg på bena mens hele jeg var full av bare tung, svart sorg. Det var så utrolig vondt at jeg bare kunne slippe ut litt av gangen! Tenk, jeg husket ikke hvordan det var å hente julepynten, jeg var ikke i stand til å føle glede for at Tonje hadde pyntet så fint, jeg var bare til stede. Men, gaven fra Tonje, gaver og nydelige ord, oppmuntring, en telefon fra hver og en av barna mine, har slått sprekker i islaget sånn at jeg nå faktisk kjenner meg levende igjen!
Nå har jeg lagt lilla duker i stua og satt lys i adventstakene og i går kveld så tente jeg det første lyset! Og, trassig som jeg er, så sang jeg høyt og tydelig (jeg holdt på å skrive nydelig) for meg selv:" Nå tenner vi det første lys". Faktisk måtte jeg synge to ganger for jeg måtte tenne nede når jeg drakk kaffe, men så måtte jeg tenne oppe også for der står den fine staken. Så ble det en liten adventstund før jeg la meg!
Det ble forresten alt for sent i går også, for jeg fikk meg en koselig prat med Eivind! Skype er en fin ting - og jeg får det til, - ja, det er Espen som har ordnet det for meg, men jeg klarer å trykke rett!

Søndagsmorgen

I dag våknet jeg, utsovet og glad - og lat. Vanligvis hopper jeg ut av senga, men i dag var det godt å bare dra seg, eller "morne seg litt" som mor alltid sa. Men opp må man og når det er søndag så er det ut på tur. På med klær og ut i lufta. Kjente jo at det begynte å verke i hofta, men tenkte at bevegelse gjør godt, og det fikk jeg rett i. På toppen av Stokkelandsfjellet kom akkurat sola opp og det er som å få en gave! Det er så flott å gå over kanten på toppen og der får jeg sola rett i ansiktet! Så var det å se litt på utsikten, gå videre og se at juletreet er på plass og så inn i ulendt terreng igjen. Der ligger det flere steiner i stien for at det skal være lettere å gå, og hver av de steinene har Einar båret og lagt ned for å lage fin vei til oss! Et par ganger var steinen så tung at vi måtte bære begge to. Han har også lagt ned en liten planke, den er glatt og sleip og ustødig og jeg MÅ bare alltid gå over den, selv om det er lettere å gå utenom.
Så kom jeg til en ny skog, med helt rette trær. Der fikk sola lurt seg mellom trærne og laget et nydelig lys! Einar pleide veldig ofte å stanse der, "Æg må bare stå her og sjå litt, det e så nydeligt", mens jeg ofte gikk i andre tanker og glemte å se opp. I dag var det jeg som måtte stoppe og bare stå helt stille og nyte synet! Så måtte jeg bort og holde rundt et tre! Som kjent så kunne vi finne på mye rart og noe av det var at vi en gang i blant måtte holde rundt hvert vårt tre. Man finner et tre, går helt inntil og holder godt rundt stammen. Så er poenget at man skal bare stå helt stille der. Plante bena godt i bakken, lene seg inntil treet som står der så stødig og trofast og stå helt til det er helt ro i kropp og hode. Jeg sto en stund ved treet før jeg gikk videre med et lite smil. Det var en litt vemodig tanke som kom - her går jeg helt alene, men jamen tar jeg med meg mye av de morsomme og kanskje litt sprø tingene som vi gjorde sammen, og som vi lo så hjertelig godt av! Jeg er heldig som har så mange gode minner!
Så var det hjem til en herlig frokost og en lang og blank søndag som ligger foran - uten andre planer enn at nå må jeg få på plass lys i adventstaken for i dag skal vi tenne det første lyset! Og som Daniel så riktig sa i fjor: "Nå må du synge sangen aleina mormor!" Det er riktig og det skal jeg gjøre!

Takknemlighetsdag

I dag er det takknemlighetsdag hos familien Salen. Fortellingen om denne dagen begynte egentlig i går, da jeg kjørte innom Trude på vei hjem fra jobb. Der ble jeg invitert på adventsstund med barneforeningen til Sofie, og den måtte jeg jo få med meg!
Dermed ble jeg litt sent hjemme, men siden jeg hadde invitert til middag og kaffe i dag, så tenkte jeg at jeg fikk bake en kake. Som tenkt, så gjort. Om kvelden er jeg litt trøtt, og i går glemte jeg å skru på "Plingå". Jeg satt meg ved kjøkkenbordet og leste avisen, og hadde det svært så godt - helt til jeg kjente duften av kake som har stått for lenge i ovnen. Fasiken! - der fikk jeg bruk for ordet igjen! Det gikk godt og kaka ble ikke så verst.
I dag har Benjamin vært hos meg, og han og jeg har med stor glede fylt og pyntet kake med krem og sjokoladefyll. Den så virkelig god ut, og av smulene som falt av, kjente jeg at den smakte godt også!
Så var det full fest her, med oksestek og saus og glade voksne og glade barn! Vi fikk til og med snakke med Tonje litt også. Det var en livlig affære. Så skulle en av oss ned i kjelleren for å hente kake og mer brus. Kaffen var ferdig og vaflene på bordet. Fasiken en gang til!! Der var det "noen" som mistet hele kaka i gulvet i kjelleren. Det er et velsignet barn, det sier jeg bare! Hun har nå flyttet begrepet fasikenkake opp til et høyere nivå. Men, vi gir oss ikke, samlet kaka opp ned på fatet, skrapte krem og klattet oppå og forsynte oss. Men - fatet var jo delvis knust også. Var det glass i kaka? 3 av oss (mor og døtre) satset på nei og spiste med velbehag. Helt til jeg kjente noe hardt - nei, det var sjokolade. Så tygde Tone glass, spyttet ut glass og i det hele tatt. Da ga vi opp og gikk over til vafler! Om vi lo? Jeg tror vi lo så tårene trillet hver og en av oss, og mer og mer fjollete ble vi!
Har jeg mye å være takknemlig for?! Tenk å ha så flotte barn, barnebarn og svigerbarn! Jeg er utrolig heldig som kan le så mye sammen med barna mine, og ikke bare det - det er masse rom for å gråte sammen også, selv om denne dagen ble fylt av latter og glede!
Kaka ligger nå i søpla, oppvasken roper på meg på kjøkkenet og jeg sitter her og er full av glede og takknemlighet for vi har det så godt sammen!

Nå var jeg jo glad...!

Noen ganger våkner jeg om morgenen og kjenner meg glad. Det gjorde jeg i dag, jeg var glad inni meg, og jeg var glad fordi jeg hadde fått sove så lenge - helt til ti over seks! Fantastisk!
En fin liten joggetur, god frokost og brøddeig til heving - gode greier. Telefon fra Trude om lille Benjamin som kanskje skulle være hos mormor fordi han hadde feber - da er det glede for at Benjamin skal komme, men det er jo leit at han har feber! Ny telefon - feberen er borte! Glede fordi han er frisk, men det hadde jo vært koselig å få ha han her!
Da ble det handletur i steden, og det er vel ikke det kjekkeste. På toppen slo ryggen seg vrang, og det er ikke kjekt å stå i en butikk og be butikkdama hjelpe deg mens du henger over disken og konsentrerer deg om pusten! Kjedelig!!
Vel hjemme er det å få varene inn, og tro meg, bære tungt med vond rygg er faktisk ikke noe å anbefale! Men jeg var fremdeles full av glede og tenkte at denne gleden må jeg jo dele! Skrudde på datamaskinen - og da har det skjedd igjen! Jeg tror Telenor har imot meg, for jeg detter stadig ut. Ikke får jeg bruke telefonen, og ikke kommer jeg inn på internett. Det er bare mitt hus som plages av dette,for Tone har ringt og snakket med de. Da er det å krype ned på gulvet, ta ut kontaktene og så synger jeg en sang eller teller til hundre eller noe før jeg setter alt på plass. DA virket alt igjen! Jeg er litt lei av å krype på gulvet, for det skjer nesten en gang i uka. Da ble det et klageskriv i stedet for, men gleden er der ennå "ligavel". Jeg har nemlig noen herlige døtre i nærheten som jeg kan ringe til, og jeg lover - hvis ryggen slår seg helt vrang så har jeg telefon på nattbordet og jeg er ikke redd for å vekke dere! Dessuten - Tonje - jeg vet hva du skal si, og jeg lover, i morgen skal jeg GÅ hvis jeg vil ha litt luft! Ellers kan jeg det: Ryggen er til for å brukes, så litt bøy og tøy og arbeide er av det gode!

Barn er herlige!

I går feiret vi bursdagen til Lars med god middag og kaffe og kake på Kverneland. Jeg har for lenge siden med en mormors fulle tyngde og totalt uten å ta hensyn til foreldrenes ønsker, gitt klar beskjed om at bærsjebleiene til Benjamin står det mormor på og de vil jeg ta! Foreldrene har forsåvidt ikke protestert høylytt på kravet mitt, det skal det ha. De er greie sånn.
Mens vi satt ved bordet i går så begynte Trude og Lars og snakke om at det kom en umiskjennelig duft fra Benjamin, og ut fra minespillet deres så skjønte jeg at her var det store ting på gang. Jeg rakte opp hånda og ropte: "Det er meg - det er meg" - i redsel for at en av de skulle glemme at det er jeg som har førsteretten på bleieskift. Tone, det velsignede barn, så på meg og sa: "Var det du mor? Var det du som feis?"
Sara ville være med på bleieskift og vi forsvant på badet. Der var det vask og skift og småprat med Benjamin og Sara. Sara fulgte godt med og sa at "Benjamin er en gutt." Ja, det stemmer det. "Ja, for han har jo kort hår og eg er jente og eg har langt hår" Mormor var enig i det også. Så kikket hun på meg og sa "Du og er jente mormor, selv om du har det håret der"!
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - barn i alle aldre er herlige, og de er kommet til verden for å bli elsket!

Einar

I år var det 19. november. Da jeg våknet tenkte jeg på det, og at dette var bursdagen til Einar, han ville blitt 61 år. Og så slo det en flogbølge av sorg over meg, det er så ufattelig trist at han ikke er her. Det var storm og vind, og da forstod jeg Tone som sa det når vi var i Spania på dagen hans i fjor: "Det passer med regn i dag, mor!" På den tiden var sorgen så enorm i meg at jeg hadde ikke krefter til å tenke på det, jeg hadde mer enn nok med å puste ut og inn, som jeg pleier å si.
Så sto jeg opp, og på kjøkkenet tente jeg lys for han, og da kom det igjen. Kjøkkenbordet mitt har fått noen tårer, det er sikkert! Men, den sorgen som jeg kjenner nå er kanskje noe forløsende. Nå er det mere en enorm trist følelse inni meg. Som tidligere så blir jeg i følelsene, jeg lar de komme og aksepterer at sånn er det.
Nokså sent reiste jeg opp på graven og tente lys fra meg og alle i familien. Hadde dette vært en roman så skulle jeg skrevet at det var godt å besøke graven, men dette er livet og i virkelighetens verden så er det ikke godt å besøke graven til han som var kjæresten din gjennom så mange år! Det er vondt, og det er trist.
Nå burde jeg egentlig snu dette til noe kjekt, men sånn som jeg hadde det i går, så tenker jeg at dette er ærlig - det var en veldig trist dag i går og det skal det få lov til å være.

Utfordringer i hverdagen

Nå har jeg vært alene i ett år, og ser at det enda er noen utfordringer jeg møter og som jeg ikke helt klarer å løse med en gang. I går var det vask og rydd i heimen, og det er helt bankers. Jeg kan vri ei fille og jeg kan sette kofferten på loftet. Så tok jeg inn posten og der var det brev fra Riks TV til Einar Salen. Filler'n. Er det noe jeg hadde glemt? Der stod Kjære abonnent - har jeg Riks TV? Sånne papir blir lagt vekk i håp om at jeg skal skjønne de etterhvert. Så tok jeg en nydelig joggetur, og når jeg kom hjem så jeg at det var kollosalt mye løv i gårdsrommet. Er det noe som skal fjernes? Pleide Einar å fjerne det? Jeg fant meg en spade og en kost og ryddet løv fra kjellertrapp og gårdsrom. Lurer ennå på om det er noe man gjør til våren?
Så var det en av telefonene i huset - der var batteriet tydelig på vei ut. Jeg tok det med til en elektrisk forretning og der var det en hyggelig ekspeditør som snakket med mange ord om ledninger og batteri og nummer og -- da går hjernen min over i dvalemodus og jeg tenker at med så supre svigersønner som jeg har så er dette sikkert noe for de.
Til slutt - glede!! Etter arbeide i dag reiste jeg innom til Trude for å levere et papir, og der er det tre herlige barnebarn som roper "mormor!!" med glede i stemmen! Da kjenner jeg den varme, gode gleden i hjertet! Til overmål fikk jeg være med å spise pannekaker med de! Jeg hoppet over jogging og valgte selvsagt pannekaker! Herlig!

Plutselig fikk jeg blogg!

Jeg har en flott datter i Slovakia som plutselig ordnet så jeg fikk min egen blogg! Jeg har to flotte døtre på Kverneland og Klepp st. også, men de ordner andre ting for meg. Jamen har jeg en flott sønn også, og han har jeg nettopp vært på kjempekoselig besøk hos i Bergen.
Midt i vask og rydd på en tirsdag fikk jeg melding om at nå var alt i orden, og jeg kunne bare begynne å blogge. Hadde tenkt å vaske ferdig, men dette var kjekkere! Mon om jeg klarer å skrive litt på bloggen - og etter jul når Tonje har vist meg hvordan, så kanskje jeg klarer bilder også! Det er utrolig hva man klarer når man er nødt - det har jeg i sannhet fått erfare dette siste året!
Nå roper støvsugeren på meg, det er ikke blitt gjort så mye i heimen de siste 14 dagene, så nå er det rydding på gang!