Grønt gras

Søndag var det "Grønt gras" turnering på Frøyland. Det er en fotballturnering som jeg har vært på mange ganger med egne barn. Nå er det Daniel som spiller fotball på Frøyland og mormor stiller selvsagt som heiajeng! Da lager man seg kaffe, finner fram litt boller og annet spiselig og så er det å sykle til Frøyland. Det var motvind, så den fine bakken ved Vagle måtte jeg tråkke for å komme ned! Fotballen på Frøyland har virkelig fått til et flott arrangement! Nå spiller alle lag sine kamper innenfor et visst tidsrom og bare en dag. Ingen kjøring fram og tilbake. Været var flott og det å stå på sidelinja og se disse 8-åringene spille er bare helt ubetalelig! Daniel formelig fløy over banen, og det var ikke få ganger han rullet i gresset idet han fikk snappet ballen! Ingen syting, her var det bare opp igjen og å gå på med dødsforakt! Disse proffene i Italia har virkelig noe å lære! På linja står glade foreldre og lagledere og heier og koser seg! I pausene mellom kampene er det kaffe og diverse for de voksne, og selv om spillerene har løpt i ett på banen, er de ikke for trøtte til å løpe og ha det kjekt i pausene også! Jeg traff en gammel kjenning som jeg kjenner fra skoletiden. Vi har truffet hverandre flere ganger da vi sto på hver vår side av banen og heiet på hvert vårt lag når sønnene våre var små, og nå heier vi på barnebarn!
Mandag var jeg nummeret fra å sjekke tidene til Tau-ferja slik at jeg kunne få med meg Orstad også, men jeg fant ut at jeg må ikke "verta heilt galen" som Einar pleide å si. Det var egentlig lurt at jeg ble hjemme, for plutselig var det behov for litt mormor på Klepp st. Der ble jeg møtt av to glade barn som fortale at " du skal vær` her, mormor. Du skal vær`her etter vi har sovnet også!" Kan det bli bedre? Vi fikk oss en god pratestund ved kveldsmaten, og så var det sengetid. Det er en gave å få sitte på sengekanten og prate litt om det som har hendt i dag, lese litt og synge for de! God klem fikk jeg også! Av begge to! Reiser hjem med smil i hjertet etter en sånn kveld.
Nå burde det egentlig vært på tide å gå i hagen for det er ennå ganske mye som må ordnes. Blant annet klippe plenen. Men - gressklipperen gir bare fra seg et sukk, og så har den gjort sitt. Lurer på om jeg skal juble fordi jeg ikke får klippet, eller om jeg skal plages med tanken på at gresset blir enda lengre for hver dag som går? Aldri en kjedelig hverdag!

Hagen

I går var Karstein her og klippet ikke lite av trærne mine. I dag var hagen full av svære og mindre svære greiner, og det er min jobb å få fjernet de. Da måtte dette bli en dag viet til hagen. Det begynner med at jeg finner på alt mulig for å utsette det i det lengste. Det er alltid et gulv som kan vaskes, og i dag ble det nødvendig å bestille hårklipp. Til overmål fant jeg ut at Sandnes tok i mot hageavfall og måtte bruke tid ved data'en for å finne ut av det. Så var det bare å sette i gang. Jeg har liten bil og ikke tilhenger, så det gjalt om å få alt inn i bilen. Da må alle greiner klippes i små biter. Gjett om jeg har klippet greiner i dag! Jeg har klippet bambus også, og bestemte meg for å fjerne en del av bambusen. Særlig! Jeg er bare ikke sterk nok til å få spaden ned i bambusen. Dårlig spade har jeg også, men jeg kan låne av naboen - vi har det greit sånn. Fant frem presenning - en diger - som jeg fikk lagt ganske mye avfall oppå. Så var det å fylle et par esker. Da hadde jeg tatt omtrent halvparten. Med mye strev og med en negl som brakk klarte jeg å buksere presenning med innhold inn i bilen. Eskene ble presset inn. Da hadde jeg lagt ned og skrudd på alt jeg kom på av seter. På mottaket ble jeg møtt av to kjempehyggelige og hjelpsomme menn. Har du alt i plastsekker?.sa de. Plastsekker, ja, det hadde jo vært lurt! "Hu har en svær presenning her!" - ropte den ene til den andre. Ingen problem - de løftet og tømte og var bare hjelpsomme og greie. Jeg kjørte hjem og løp ned i kjelleren for å finne søppelsekker, men der var det tomt. Så var det samme leksa igjen, men nå var det noe lettere, for jeg hadde klippet alt som kunne klippes ganske godt og smått. Full bil en gang til. Alt ble levert og jeg kjørte for å handle søppelsekker og hente en pakke som er kommet til Tonje. Nå er den i hus, og den ser litt spennende ut! Jeg har altså jobbet som en helt i hele dag, men sant å si er det umulig å se! Det er ikke et bed som er lukt og det er mye som må gjøres ennå, men jeg har faktisk klart å fikse hageavfallet mitt helt "avleina". Nå er jeg i gang!

Fotball

Der er sesongen i gang, og i dag skulle jeg til Høle for å heie på Orstad! Jeg hadde fått forklart veien i går så alt lå vel til rette for at jeg skulle finne frem. Rett før jeg skulle gå ringte snille Karstein og ville klippe/beskjære plommetreet og andre trær hos meg. Det er utrolig hvor snille noen er! Det tok litt tid med snakk og diverse, så jeg kom litt senere avgårde enn jeg hadde tenkt. Til overmål hadde jeg misforstått veibeskrivelsen så det gikk enda noen minutter ekstra, men jeg fant fram - om enn for sent. Varme klær og varm sol, guttene var tydelig tent og farten var stor! Utrolig kjekt! Ja, så gikk luften litt ut av ballongen, og da var det mer gåing enn løping der ute - og med en tynn damestemme hjalp det nok ikke stort med rop fra meg. Andre omgang var det full fart igjen, og da var det liv - og mål! Vi vant selvsagt, og det var kjekt å se at dette var faktisk noe høyere nivå enn jeg har sett før. Kjenner meg ganske usikker nå, kan ikke skryte på meg mye kunnskap og kan lett komme til å si noe som er fullstendig feil. Det er så utrolig moro å gå på kamp, og det kan være kjekt selv om man ikke forstår alt. Da jeg kjørte hjem kjente jeg at jeg boblet av glede!Vi vant jo! Så jeg sang med musikken i radioen og syntes det sto godt til. Til overmål måtte jeg kjøre om Hana, noe som vakte til live mange minner fra barne og ungdomstiden. Ja, litt voksentid også, mor og far bodde jo på Vatne noen år mens vi bodde på Ganddal.
Da jeg kom hjem så jeg at Karstein virkelig har beskåret trærne i hagen, og selv om jeg var enig i at vi skulle ta litt godt i så ser det unektelig litt snaut ut. Men, når det kommer blad og blomster så bedrer det seg, Orstad vant og ka e' nauå då?

Bildekk og bikkjemøkk

I går var det tid for å skifte til sommerdekk. Jeg har innsett min begrensning og bestiller tid hos Møller Bil til dette. Da blir dekkene skiftet og lufttrykket sjekket og jeg kan betale og gå. Jeg hadde time kl 07.30 og kunne bare vente mens de jobbet. Avis og kaffe og flere andre som ventet. Etterhvert kom det en dame - også med hvitt hår - og hun bemerket at det var mange som var tidlig oppe! Jeg svarte som sant var at noen av oss faktisk hadde satt brøddeig før vi kom, og sa at hun hadde hengt opp tøy. Så var praten i gang! En ung gutt hørte på oss morgenfriske og sa tydelig fra at han ville nå helst sove på denne ukristelige tiden! Jeg tenkte med meg selv at han sikkert kunne underholde kameratene sine med å fortelle om alt det løgne disse to damene kunne finne på å skravle om. Tiden fløy og bilen var ferdig på et blunk. Så var det hjem til husvask og bilvask - med støvsuging - og så var det herlige ferske brød til lunsj!
Om kvelden var jeg på "Hvilepuls". Det er Ganddalen menighet som arrangerer noen fredager hvor vi får lest Matteus evangeliet. Rett fram og uten kommentar. Bare sitte ned og høre. Etterpå er det en kaffekopp og tid til litt drøs og hygge. Jeg gikk hjem i ti-tiden. Glad og fornøyd og med god fart. Plutselig fant jeg meg selv liggende på knærne på fortauet! En hånd i en grein og den andre på bakken. Det hadde vært stilig nå å si at jeg ble slått ned av en tanke, en høyere makt eller noe, men jeg hadde altså glidd i hundemøkk! Vondt var det også!! Jeg er litt feil skrudd sammen slik at når det blir veldig vondt så vil jeg besvime. Så også i går, selvsagt! Da er det til å holde stillingen til det går over, og så reise seg langsomt opp. Så var det å halte hjem og studere skadene. Skitten og hull i den ganske nye buksen og BLOD på begge knærne! Skrekkelig synd på meg! Buksen kan ikke brukes mer og ene kneet er faktisk vondt ennå. Kneet har ikke vært særlig pent de siste tjue årene, og nå er det hakket verre! Nå ja, det er det indre som teller, sa Einar alltid. Jeg må si at jeg irriterer meg grenseløst over hundeeiere som ikke kan plukke opp etter hunden sin. De aller fleste er så utrolig flinke, passer på å kalle inn hunden hvis jeg kommer springende og har alltid med pose for å plukke opp og holde vei og sti rene. Men så er det noen, jeg tror det er få, som tenker at "det er ikke så farlig - jeg bor jo ikke her". Det er de - de som faktisk er skyld i at jeg har skrubbsår på to knær!

Våronn

Tja, våronn er vel kanskje å ta godt i, men jeg har vært i hagen. Her en dag når sola varmet tenkte jeg at det er vel nå alle skikkelige folk arbeider i hagen. Jeg hentet den røde bøtta som Einar alltid hadde med seg, og begynte å rive opp og bort gammelt og vissent. Det er egentlig ikke så verst når man først begynner. Godt å kjenne jord mellom fingrene. Da jeg kom til treet ved terrassen fant jeg noe mystisk. Først tenkte jeg med gru på at det nok var ei død rotte og tok meg tid til å grøsse. Det nyttet ikke å gjette hva det kunne være, så jeg fant ut at her måtte jeg samle mot og se bedre etter. Det var klumpete, svart og brunt og på størrelse med et lite dyr. Etterhvert så jeg at det var strikket. Hullete og fullt av jord. Jeg vet ennå ikke riktig hva det var. Jeg tok det i tommel og pekefinger og rett i søpla med det. Det er nok en eller annen som har lekt på terrassen og mistet en jakke? vest? genser? - umulig å si. Litt senere fant jeg et par solbriller. Type pilotbriller tror jeg. De ble tatt inn og vasket og er nå som nye. Tør ikke kaste de, for det er nok "dei eg har lett etter" - fra en av jentene. Hun som begynner på T. Det er altså litt av hvert som dukker opp når snøen forsvinner, og jeg har bare såvidt begynt å rydde!

Terrassevær

For tiden har vi det som Einar og jeg alltid kalte terrassevær. Det vil si at man er på terrassen så snart man har en liten sjanse til det. "Å, e' de' ikkje herligt!" pleide Einar å si. Med capsen på snei, kortbukse og bar overkropp. I går var det en sånn dag og etter litt nødvendig arbeide inne, var det på tide å gå ut. Da er det å finne kortbukse, minimal overdel, litt mat og boka. Nei, da er det herlig! Alle måltid som det er den minste sjanse til at man kan, spiser man ute.
Med kortbukse på kommer vinterens hårete hvite legger fram, og med dagens skjønnhetskrav forstod jeg at nå var det på tide med en smule opprensking av hår på leggene. Etter en joggetur var det bare å finne fram epilatoren og sette i gang. Mens jeg epilerte leggene så tenkte jeg at dette er neimen ikke for gutter! Ikke sjanse i havet om de hadde orket å stå slik mens hår på leggen ble nappet ut ett og ett! For å toppe det hele så satte jeg igang før dusjen, så det ble napping av hår mens svetten rant. Det er faktisk vondt. Så vondt at jeg lurte på om jeg skulle gjøre som Anne Kalvig og bare la alt gro? Hvorfor i alle dager plager vi oss selv på denne måten? Hvem er det som har bestemt at hår på leggene er uestetisk? Nå ja, etter en god dusj og litt ekstra napping med påfølgende smøring går man ut i solen med lekre legger. Jeg må innrømme at det faktisk ser penere ut. Ja, bortsett fra åreknutene da, noe må man jo ha! Men ellers jenter, finn fram epilatoren! Heldigvis varer det lenge til neste gang!

Selvangivelse

I går samlet jeg mot og gikk inn og sjekket selvangivelsen min. Det er jo til å bli sprø av, så jeg tok med arket til ligningskontoret på Bryne for å forhøre meg litt der. Regnet med at det skulle ta et par minutter. Det gjorde det ikke! Der ble jeg møtt av flotte mennesker som virkelig la seg i selen for å gi meg god hjelp! Det var utrolig hvordan ting kunne la seg forklare og forenkle slik at jeg kunne forstå det. Det dumme er at når jeg sitter på sånne kontor og må oppgi fødsel og dødsdato samtidig som alle er så snille mot meg, så blir jeg så veldig lei meg. Det er så utrolig slitsomt og sorgfylt å gå igjennom alt enda en gang. Men jeg opplever også at når jeg er ærlig på dette, så blir jeg møtt med forståelse og medfølelse og jeg får bruke den tiden jeg trenger. Nå ser det ut som om alt skal ordne seg til det beste, og jeg skal få den hjelpen jeg trenger. Fantastisk!
Kom hjem til nydelig sol og fint vær og fikk meg en god joggetur. Mens jeg sto i dusjen begynte jeg å planlegge at jeg ville sykle til Orstad for å se kamp. Det kan da bare være pyser som kjører bil så kort stykke i så nydelig vær? Lurte på om jeg husket den veien som kanskje er noe raskere enn å sykle helt opp til kirken? Da jeg kom ut på kjøkkenet, glad og fornøyd for å lage meg middag var det melding: Kampen var avlyst! All planlegging til ingen nytte. Middag og avis på terrassen i stedet. Om en uke er det ny kamp og den er på Høle og da blir det bil uansett vær!

Tilbake til hverdagen

Så har det vært påske og en del av ferien for meg er at datamaskinen får hvile seg! Påsken her i huset ble forøvrig helt nydelig! Den begynte med at Eivind og Olia kom fredag morgen, og det var virkelig koselig å se de igjen! Vi fikk med oss bursdagsfeiring av Andreas og Sofie og vi pratet og koste oss. Onsdag morgen kjørte jeg familien Sivertsen til Sola. De skulle besøke bestemor og bestefar i Neverdal, og jeg må si jeg gledet meg virkelig på vegne av de som skulle ta imot to herlige, litt trøtte og småfrosne barn som var så glade for at de skulle besøke bestemor og bestefar! Ja, de tok jo imot foreldrene også, men de er liksom ikke så enormt uskyldige der de sitter i bilen tidlig om morgenen!
Senere på dagen kom Espen som hadde vært på flyplassen og hentet Tonje. Hun kom hjem som en overraskelse, og fikk meg med på at Espen ikke skulle vite noe. Hun aner nok ikke hvilke kvaler jeg har når det gjelder sånt noe! Jeg kan jo ikke spille "Lygen" en gang! Svetter og har hjerteklapp og lider i det hele tatt, men alt gikk bra og "the turtles" smilte fra øre til øre! Jeg som har en viss erfaring med kjæresten som studerer langt vekke, gleder meg med de når de får noen bonusdager sammen! Vi fikk alle med oss på påsketur med bål og pølser, og det lukter ennå brent av ryggsekkene mine!Det er forøvrig ganske godt å slippe og bære tung sekk! Jeg fikk streng beskjed om at bæring på ingen måte var min jobb! Ellers så blir det som vanlig gode måltider hvor vi sitter lenge ved bordet og bare snakket sammen. Jeg er så takknemlig for Espen og Tonje som er så rause med å dele tankene sine med meg! Jeg er også veldig glad og takknemlig for at Olia kan snakke om det hun tenker på med meg! Da er det sånn som Einar og jeg ville ha det: Det skal være trygt og godt i dette huset, og vi kan snakke om alt med hverandre! Det er flott at vi kan være fortrolige og at vi kan stole på hverandre.
Tirsdag morgen reiste Eivind og Olia, jeg måtte gå på jobb og bestilte middag av Espen og Tonje. Ingen problem - Tonje pakket kofferten, jeg jogget og gjorde rent på soverommet og Espen sto over grytene! Jeg lover - det var et herlig måltid! Dagen etter levde jeg høyt på restene!
Nå er det hverdag med selvangivelse hvor jeg plutselig er blitt næringsdrivende, ennå et brev fra One Call hvor de ikke kan trekke fra kortet mitt (jeg har skrevet til de at jeg er en dame med hvitt hår og lite datakunnskap og lurer på om sånne som meg ikke bør ha mobil), og jeg har fått brev fra Nav som lurer på å kreve meg for for mye mottatt i etterlattepensjon. HÆ!? Jeg skal samle meg en dag eller to, og så skal jeg svare på det. Alltid noe å henge fingrene i - og nå skal jeg noe kjekt: Jeg skal til Kverneland og være barnevakt og spise Taco! Er jeg heldig eller?