Rebecca

Nå er det jul i huset, god tid til lange frokoster og god tid til å sitte i en stol å lese. Denne julen har jeg tatt fatt på Rebecca - for sikkert tiende gang. Boken i seg selv er kanskje ikke så stor litteratur, men minnene mine er desto større! Denne boken leste moren min da hun var ung, og jeg husker levende hvordan hun snakket om Rebecca! Det var lys i øynene hennes og iver i stemmen når hun fortale om boken! Jeg synes det er så fascinerende å lese bøker som handler om en verden som nå er aldeles ukjent og kanskje også borte for de fleste av oss. Personene i boken sier De til hverandre, slik foreldrene mine var oppdratt til, og ikke minst er det rart å lese om at de er slitne og utav seg og må ha en kopp te! Hovedpersonen bor på et slott eller stort engelsk gods, og etterhvert skal det arrangeres en stor fest. Dagen etter denne store festen med flere hundre gjester står hovedpersonen og ser hvordan stuepikene vasker og rydder, gartnerene rydder plenene og tjenerene forøvrig serverer frokost! Jeg tenkte særlig på dette 2. juledag morgen. Da hadde vi vært alle mann alle til mors tradisjonelle svinestek og surkål, og jeg la rett og slett ned veto mot å rydde alt vekk. Vaske svære gryter og gulv er rett og slett forbudt når klokken har passert ti om kvelden! Dessuten skal man bruke tiden til lek og moro når vi er samlet små og store! Men om morgenen 2. juledag! Da er mor oppe, vet du, og da er det vasking og støvsuging over en lav sko! Det er ingen stuepiker her i huset, men det gjør faktisk ikke noe. Det er ganske koselig å gå slik å pusle alene i de stille morgentimer. Alle de andre sover, og jeg unner de det så inderlig! Etterhvert kommer det noen trøtte fjes fram, og etter dusj og påkledning er vi alle klar for nok en lang frokost - i et hus som fremstår som rent og ryddig i noen timer i alle fall!